Abstract
Da Kong Olav døde i 1991, ble Slottsplassen fylt med lys, blomster og andre gjenstander. Et norsk folk markerte sin sorg spontant, på en måte de fleste av oss aldri før hadde sett. Etter dette har flere og flere slike steder og handlinger kommet også for ukjente mennesker og etter katastrofer. Det er slike steder og handlinger – spontane minnesteder og spontane minnemarkeringer – som er utgangspunktet for denne oppgaven. Jeg ser på hvordan de spontane minnestedene og minnemarkeringene fungerer som et kulturelt og rituelt uttrykk i Norge fra 1991 og frem til 2008.
For å se på stedene og markeringenes funksjon har jeg undersøkt fenomenets opprinnelse, og funnene har vist seg å være flere: Gamle tradisjoner i Norge og tradisjoner fra utlandet kan være utgangspunkt for det spontane minnestedet og minnemarkeringen. Media, spesielt de ulike nyhetsmediene, er viktige for at uttrykket spres og opprettholdes. Grunnene til at man ønsker å lage stedene og markeringene ser ut til å være både individuelle og kollektive.
Gjennom å se på de ulike gjenstandene, menneskene og handlingene, finner jeg individuelle særtrekk som alle er med på å fortelle en fortelling knyttet til avdøde og dødsfallet. Hvem som minnes og hvem som er aktør ved disse stedene, er mye styrt av avdødes person, men også av de sørgendes behov. Det kollektive og rituelle er også viktig ved stedene og handlingene. Et særtrekk ved ritualet er at det er åpent også for det spontane; du kan for eksempel komme og gå når du vil. Denne åpenheten gjør at Den norske kirke, men også andre trossamfunn, kan finne seg til rette. Det er nemlig ikke slik at dette ritualet konkurrerer med allerede eksisterende ritualer. Gjennom sin funksjon som et ritual har stedet, og handlingene, helt tydelige rammer, og til en viss grad normer, som styrer hva som gjøres, hva som ikke er greit og hvordan det gjøres. Det finnes ingen ritualforvalter, men her er eksperter og kontrollører. Disse kan også stå utenfor selve ritualet, slik som media. Medias interesse for uttrykket er stor, spesielt på grunn av de ekte følelsene som viser seg her. Hos medier har jeg sett en annen fremgangsmåte og andre retningslinjer enn de jeg (som kulturhistoriker) benytter meg av, selv om både jeg og media ser på de samme situasjonene.
Som en generell konklusjon kan det sies at de spontane minnestedene og minnemarkeringene i Norge er blitt veletablert og det er en økende bruk av dem.