Slaget om Stiklestad : en kulturhistorisk analyse av fortidsforståelse og bruk av fortid ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter

Abstract

Fortiden blir ofte fremholdt som viktig. I ulike kontekster påpeker blant andre forskere, politikere og folk generelt hvor viktig fortiden er: Som vitenskap i form av historie, som identitet i form av kulturarv eller som referanse til felles verdier i form av tradisjon. Men hva er fortid, og hvordan kan bruken av fortid forklares? Bare de tre formene for bruk av fortid og fortidsforståelse som beskrives ovenfor trekker i ulike retninger. For å få svar på spørsmålet blir det nødvendig å studere et felt eller en arena hvor flere brukere og tolkninger av fortid eksisterer parallelt. Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK) er en knutepunktinstitusjon med formidlings- og bevaringsansvar av den nasjonale kulturarven om Stiklestad og Heilag Olav. Ansvaret er tildelt SNK av Kulturdepartementet. Som en kulturinstitusjon fundert på en fortidig hendelse representerer SNK en bestemt bruk, en forståelse av fortid, og et bestemt perspektiv. Hva SNK formidler, hvordan fortellingen formidles og hvordan fortellingen mottas forklarer dermed samspillet mellom ulike institusjoner og brukere. Samspillet finner sted gjennom dialog, referanser og handling. Ved å referere til fortid, vitenskap og natur funderes SNKs legitimitet utenfor individets rekkevidde. En slik prosess er samtidig avhengig av støtte. En slik støtte har SNK funnet hos blant andre lokale og sentrale politikere. Institusjonaliseringsmekanismer forklarer dermed SNKs definisjonsmakt i dialogen og samspillet med andre institusjoner. Et annet viktig verktøy i forståelsen av samspillet blir institusjonenes og brukerens begrepsbruk. Begrep som kulturarv og Olavsarv gir dermed et innblikk i SNKs strategi og perspektiv når det gjelder fortelling og formidling. Vitenskapliggjøring og profesjonalisering har vært en viktig del av strategien og samspillet med sentrale institusjoner. Et viktig poeng er derimot hvordan SNKs fortelling og formidling faller utenfor kategorier som historie, myte, autentisitet og sannhet. Ved å bevege seg vekk fra de kategoriene det er vanlig å benytte på fortid, kan man oppnå et nytt perspektiv på fortidens roller. Fortid kan forstås som et rom for å dele og akkumulere mening og erfaring. Ulik bruk og forståelse av fortid kan da ses på som en del av individenes forhandling av hva som skal konstituere virkeligheten og fellesskapet. Ut fra et slikt perspektiv blir det forståelig hvordan fortid kan representeres i så forskjellige kategorier. Samtidig åpner perspektivet for diskusjon rundt hva som er institusjonenes rolle og oppgaver. Spesielt kulturinstitusjonenes plass i samfunnet må ses på med nye øyne ut fra et slikt perspektiv: Ikke som formidlere av fikserte størrelser og statiske fortellinger, men som arenaer for en kontinuerlig dialektisk konstruksjonsprosess av en felles referanseramme og virkelighetsoppfatning.