En profesjon vinner innpass : en studie av norske museumspedagogers refleksjoner slik de kommer til utrykk i Pedimus 1976-2005

Abstract

Som første norske museum ansatte Norsk Folkemuseum i 1931 en museumslektor. Søkerne måtte gjennom en ”audition” som bestod av tre omvisninger. På disse omvisningene ble søkerne blant annet bedømt for sine pedagogiske ferdigheter. Norsk Folkemuseum var tidlig ute med denne ansettelsen. I 1971 var det kun syv stillinger som museumslektor/lærer ved norske museer, men på 1970-tallet skjedde det store endringer i kulturpolitikken, både nasjonalt og internasjonalt, som la opp til at museene skulle legge bedre til rette for et bredere publikum. Dette åpnet for et større fokus på formidling, og for museumspedagogene som aktører. Denne oppgaven studerer museumspedagogene gjennom å ta for seg deres egne refleksjoner slik de kommer til utrykk i medlemsbladet/fagtidsskriftet Pedimus fra 1976-2005. Gjennom museumspedagogenes tekster studeres det hvordan de har reflektert rundt museumsformidling som aktivitet og sin egen rolle som museumspedagoger. Innfallsvinkelen min er basert på en nærlesning av materialet, og de talehandlingsteoretiske perspektivene til Quentin Skinner der han argumenterer for at tekst også kan leses som handling. Funnene har i tillegg blitt tolket ut fra begrepene profesjon og identitet. Gjennom tekstene i Pedimus kan museumspedagogene sies å gjennomgå en profesjonaliseringsprosess. Denne prosessen kan ikke, i følge profesjonsbegrepet, sies å være vellykket, men museumspedagogene har likevel lykkes i å bli en ”identifiserbar profesjon” ved norske museer i dag. I den ”profesjonskampen” som man på mange måter kan si at museumspedagogene har gjennomgått fra 1970-tallet og frem til i dag, har en felles identitet pekt seg ut som et sentralt element. Særlig gjelder dette i etableringsfasen på slutten av 1970-tallet, hvor museumspedagogene bygde opp en felles historie basert på at de var en underdoggruppe, og hvor de definerte seg selv i forhold konservatorene som de konstruerte som ”de andre”. I bevisstgjøringsprosessen rundt sin egen rolle hentet museumspedagogene i hovedsak sine referansepunkter hos andre pedagoger, og skolen og dens undervisningsformer ble trukket frem som det store forbildet. I dag er museumspedagogene etablerte aktører ved norske museer; den funksjonen og rollen de spiller har blitt viktig å fylle, og man kan si at de som ”profesjon” har vunnet innpass. I denne studien er det museumspedagogene og deres ”kamp” som har blitt studert, men et lignende studium kunne vært like interessant å foreta på andre nye yrkesgrupper, om det er på museet, eller innenfor andre institusjoner.