Demokrati - handling, arv og identitet : demokratiformidling ved Eidsvoll 1814

Abstract

Det er en allmenn oppfatning at historie er viktig, at historie gir røtter og identitet. Dette er et syn som hevdes fra flere hold, både på individ – og samfunnsnivå. Denne studien undersøker demokratiformidling ved Eidsvoll 1814, med historiebruk som utgangspunkt. Eidsvoll 1814 er en avdeling under norsk folkemuseum, men fremstår som et selvstendig museum. Eidsvoll 1814 forvalter Eidsvollsbygningen, de tilhørende paviljongene og parken, og består i tillegg av et moderne publikumssenter kalt Wergelands Hus. Hvordan kan den ovenfor nevnte holdningen bidra til å naturliggjøre Eidsvoll 1814s valg av historieformidling?

Ved hjelp av museets formålsparagrafs tre ledd som utgangspunkt for spørsmålene jeg stiller, søker jeg svar på hvordan demokrati formidles til barn ved Eidsvoll 1814, hva det er som legger premissene for valgene som tas i forbindelse med formidlingen og hvorfor det anses som viktig å formidle denne kunnskapen ved Eidsvoll 1814.

Med begreper som autentisitet, iscenesettelse, kollektivt minne, nasjonalisme og eksempelbruk ser jeg på hvordan begrepet demokrati gjøres til noe mer enn Norges styreform. Demokrati forstås både som handling, historie og identitet ved museet og bidrar slik til at det hegemoniske selvbildet av nordmenn som demokratiske består.

Bakhtins dialogisme viser hvordan diskursen rundt demokrati på Eidsvoll 1814 gjøres monologisk, og hvordan forståelsen av historien om 1814 og den videre politiske utviklingen i norsk politikk kan ses som et stadig forbedret demokrati. Slik kan Eidsvollsbygningen og året 1814 bli symboler på nettopp dette og dermed kan historien de symboliserer fremstå som et eksempel på nasjonsnivå - et eksempel til etterfølgelse.