Abstract
Inspirert av feministisk, postkonstruktivistisk vitenskapshistorie tar denne oppgaven for seg en zoologisk utstilling for å finne ut hvordan dyr og landskap presenteres i utstillingssammenheng. ”Den norske salen”, oppgavens analyseobjekt, er en utstilling på Zoologisk museum ved Naturhistorisk museum, Universitetet i Oslo. Utstillingen ble laget som et ledd i renoveringen av museet på 1960- og 70-tallet da alle de permanente utstillingene ble byttet ut. I form av habitatdioramaer presenteres museets besøkende for norsk flora og fauna. Habitatdioramaer som utstillingsform har tradisjoner tilbake til slutten av 1800-tallet og røtter i taksidermiens teknologiske og estetiske utvikling. Jeg ønsker å ta habitatdioramaene ut av sin sfære som selvfølgelige fremstillinger av natur og studere de som materialiserte diskusjoner og fortolkninger, som et kulturuttrykk. Min overordende problemstilling er at jeg vil analysere Den norske salen for å vise hvordan tilsynelatende nøytral og tidløs naturkunnskap er historisk forankret /situert i sosiale og kulturelle forhold. Dette gjør jeg ved å se på aktørene og teknikkene som frembrakte utstillingen.
Inspirert av Donna Haraway og Bruno Latour problematiserer jeg hvordan dyr og landskap er konstruert i Den norske salen og hvordan disse konstruksjonene åpner opp for ulike fortolkninger av natur. Som oppgavetittelen gjenspeiler, er situert kunnskap et nøkkelbegrep til min forståelse for og analyse av utstillingen. Situert kunnskap innebærer situ; stedet der kunnskap (eller diskurser) blir produsert. Å reflektere rundt situerte kunnskaper, vil i denne oppgavesammenhengen si at produksjonsomstendighetene som Den norske salen ble laget under, er høyst relevante for utstillingen slik jeg ser den i dag. Jeg går derfor gjennom deler av Zoologisk museum sin historie, gir en prosessforklaring av renoveringsarbeidet av museet på 1960- og 70-tallet og forklarer politiske og sosiale forhold ved å se på noen av enkeltpersonene som var med i arbeidet med utstillingen.