Og skogen gav os eventyret : møter mellom ånd, natur og folketro i Theodor Kittelsens kunst

Abstract

Hvilke elementer tillegges betydning under utformingen av en nasjonal identitet og symbolikk? I Norge er det spesielt den norske naturen, eventyrene, trollene og folketradisjonene som har blitt fremhevet som landets kulturhistoriske arv. På 1800-tallet ble disse komponentene innbefattet i et kulturelt, politisk og kunstnerisk program som tok sikte på å bygge Norge som en særegen, selvstendig nasjon. I denne forbindelse ble spesielt Theodor Kittelsen en viktig aktør; i sin anvendelse av norsk natur og det norske folkeminnet i sin kunst bidrog han til å forme en kollektiv, nasjonal symbolikk. I denne oppgaven har jeg foretatt et dypdykk i Kittelsens kunst, og undersøkt hva Kittelsen som kunstner representerer i den norske nasjonalkulturen. Først og fremst har jeg da konsentrert meg om hans anvendelse av den norske folketroen, og norsk natur. Kittelsen forbinder vi spesielt med eventyrillustrasjonene, og sin forbindelse med Asbjørnsen og Moe, men også sagnene har en stor plass i hans kunstneriske produksjon. Gjennom sin anvendelse av disse fortellingene skaper Kittelsen en dialog mellom det traderte folkeminnet, og de nyromantiske strømninger som pågikk under hans virke. Denne kunstneriske bevegelsen forfektet et økt fokus på enkeltmenneskets indre sjeleliv, og på det mystiske og hemmelighetsfulle ved naturen. Ved sammensmelte disse karakteristikkene med særnorske elementer som huldrefolk, troll, fjell og skoger skaper han en økt aktualitet og forståelse rundt den symbolikk som disse komponentene representerer. Kittelsens landskap er vakre, men de skildrer også en sfære som også kan være både farlig og uberegnelig, et aspekt som er i tråd med den naturoppfattelsen som rådet hos folk flest. I hans bilder og tekster finner vi et samspill mellom landskap og folketro, mellom det kollektive minnet og den individuelle erfaringen. Eventyrene og sagnene representerer en forbindelse til hvordan fortidens mennesker har forstått og bearbeidet sin virkelighet. Kittelsen erkjenner dette aspektet og formidler gjennom sin kunst at individets indre opplevelser av livet på lik linje med elitens historiske fremstillinger, var i stand til å fortelle historien om Norge. Gjennom sin beskjeftigelse med den norske folketradisjonen viderefører Kittelsen en tematisering av den menneskelige virkelighetsforståelsens vilkår. Slik jeg oppfatter det løsriver han således sine bilder fra å være bundet til et spesifikt tidsrom. Det nasjonale transformeres i hans univers til individuelle anliggende, til noe som berører menneskers primære følelsesliv uavhengig av århundrer og nasjoner. Med denne oppgaven ønsker jeg å kaste lys over dette aspektet, og følgelig bidra til en økt aktualitet og gyldighet rundt Kittelsens kunst.