| dc.description.abstract | ”Smeden sjøl er svart som køl, og alt løsøret i smia er preget av den svarte røken gjennom 56 år. Den som ikke har vært inne i en gammel bygdesmie, burde passe på å avlegge et besøk hos Anton Smedal, for her er det virkelig atmosfære!” Slik beskrives Anton Smedal av journalisten Marie Tangnes i Hamar Dagblad i 1984. Anton, eller Ton som han også kaltes, drev som smed på Ilseng ved Hamar fra 1928 til 1988. Etter Tons bortgang i 1993 ble smia med inventar og utstyr, samt regnskapsbøkene for store deler av perioden gitt i gave til Hedmarksmuseet. Smia og regnskapsbøkene utgjør, sammen med intervjuer med Tons sønner, tidligere ansatte og kunder, hovedkildene til oppgaven.
Det har vært forsket relativt lite på smedhåndverket, og på endringene som følge av 1900-tallets teknologiutvikling. En viktig del av forskningsprosessen har derfor vært å etablere en helhetlig beskrivelse av virksomhetens kompleksitet. Prosess- og endrings¬perspektivet har vært førende for oppgaven: Hva ble beholdt av det gamle, og i hvor stor grad ble nye elementer integrert? Oppgavens forsknings¬perspektiv er tradisjons¬analyse, inspirert av kulturhistorikeren Terje Planke. Videre har inspirasjon fra blant andre Bruno Latours aktør-nettverk-teori bidratt til å belyse hvordan virksomhetens ulike sider påvirket hverandre.
I oppgaven inngår en beskrivelse av den kulturelle konteksten som smia og utstyret inngikk i, for å tilgjengeliggjøre denne delen av vår nære fortid for dagens mennesker. Kon¬tekstualiseringen klarlegger både utstyrets bruk og de sammenhenger det inngikk i i smia, samt setter smed¬virksomheten inn i en større, kulturell sammenheng. I oppgaven sammen¬lignes derfor Tons virksomhet med noen andre smedvirksomheter, samt at de trekk ved samfunns- og landbruks¬utviklingen som anses relevante for oppgaven beskrives.
Ton lærte smedhåndverket fra faren og begynte tidlig å være i smia. Gjennom denne sosialiseringsprosessen øvde Ton opp håndlag og teknikker. Sosialiseringen innebar også overføring av tenkemåter, verdier og normer. En analyse av Tons livsforms viser at han beholdt en tradisjonell tenkemåte med forankring i barndommens sosialisering gjennom hele perioden.
I informantenes beskrivelser av virksomheten, og i Tons presentasjon av seg selv i et avisintervju samt gjennom firmanavnene, fremstår han som tradisjonell bygde¬smed, inno¬vatør/tusenkunstner og kunstsmed. Til tross for endringene som skjedde i den undersøkte perioden, både med utstyr og arbeidsoppdrag, hevder jeg at de mer var å regne som tilpas¬ninger til det moderne enn som brudd med det tradisjonelle smedhåndverket. Tons identitet var knyttet til det å være smed – ikke som yrke men som livsform. | nor |