Abstract
Denne oppgaven er en tredelt analyse av "Underværket eller The Re-Mohammed-Ty Show" av Christian Lollike. Min påstand er at dette verket bærer i seg dramaturgiske strategier som gir forestillingen en sprengkraft inn i det danske samfunnet.
Analysen starter med en undersøkelse av hvilke dramaturgiske strategier som virker i teksten, ettersom dette er en forestilling med en tekst som utgangspunkt. Her ser vi at teksten bygger på en metafiksjonell dramaturgi, med en fragmentarisk fortellerstruktur, og at teksten kan sees på som en post-dramatisk tekst. Den benytter seg av teatrale og performative strategier; ved å spille på våre forestillinger om karakter og rolle, ved å spille på refleksjon og nærvær, og ved å perforere illusjonen med elementer fra virkeligheten. Slik leker både tekstens form og innhold med distinksjoner.
I forestillingsanalysen ser vi at tekstens teatrale og performative strategier blir forsterket gjennom visuelle effekter og skuespillernes spillestil. Forestillingens nærværseffekter blir påtagelige og distinksjonene forsterkes. Spesielt distinksjonen mellom ”vi” og ”de andre” males fram, i det forestillingen problematiserer vestens selvtilfredshet – hvordan våre ideer og virkelighetsoppfattelse benyttes som rettesnor i møte med andre kulturer, samtidig som vi befinner oss i et simulakre-univers hvor savnet etter noe sant og ekte vokser fram.
Oppgavens siste del består av en resepsjonsanalyse hvor forestillingens mottagelse i det danske samfunnet undersøkes. Forestillingen førte blant annet til at den danske kulturministeren ble bedt om å trekke støtten til teateret. Dette tiltross for at forestillingen ikke har en avgjort politisk holdning. Men forestillingen benytter seg av en dramaturgi hvor distinksjoner problematiseres. Disse distinksjonene finner vi også i den danske, politiske retorikken. Slik oppstår det gnisninger i møtet med samfunnet ettersom publikum har med sin politiske og kulturelle bagasje i møtet med forestillingen. Dermed ser vi at de politiske ringvirkningene som forestillingen fikk, kan knyttes til teksten og forestillingens dramaturgiske strategier.