Teatralitet og illusjon : teater og ideologi i Russland fra 1917 til i dag

Abstract

Innledningsvis tar jeg for meg et marxistisk ideologibegrep som beskriver ideologi som falsk bevissthet, og spesielt den slovenske filosofen Slavoj Žižeks ideologibegrep som fokuserer på ideologi som et uttrykk for illusjon. Jeg tar også for meg den postmodernistiske filosofen Jean-Francois Lyotards påstander om metanarrativenes manglende troverdighet i det postmoderne. Den postmoderne estetikken er, ifølge Lyotard preget av en manglende tro på historien, og den rettlinjede fortellingen faller derfor bort til fordel for en mer fragmentert fortelling. Mangelen på troverdighet i historien til det postmoderne, kommer til uttrykk i to begreper som kan brukes i en historieforståelse: ironi og nostalgi. Ironien er kjennetegnet av en spisshet og av at den plasserer seg mellom det sagte og det usagte. Nostalgien er kjennetegnet ved en helhetslengsel tilbake til en verden som ble oppfattet helhetlig og forståelig. Den russiske revolusjonen førte med seg endringer som også ble synlige i teatret. Teatret fikk en viktig plass i det postrevolusjonære samfunnet. Dette kan man se i Nikolai Evreinovs iscenesettelse av masseteaterforestillingen Stormen på Vinterpalasset fra 1920. Her ble revolusjonen gjort til teater, og det var til sammen over 100 000 deltakere i oppsetningen. Vsevolod Meyerhold var en viktig regissør etter revolusjonen. Han ønsket å skape et nytt, teatralt teater for den nye tiden. I 1934 ble det bestemt nye retningslinjer for kulturen i Sovjetunionen. Man vedtok at kunsten skulle følge en sosialistisk realisme, og understreke sosialismens positive effekt. I 1938 ble Meyerhold arrestert, han ble skutt i en arbeidsleir i Sibir to år senere. Først etter Khrusjtsjevs oppgjør med stalinismen ble det igjen tillatt å snakke om Meyerholds estetikk. Teateruttrykket var allikevel fremdeles preget av et realistisk uttrykk. Jurij Ljubimov ble i 1964 leder på Teatret på Taganka. Han viderefører en arv fra Meyerhold som er synlig gjennom hans bruk av teatralitet. Etter 1991 har teatret i Russland vært preget av Stanislavskij-tradisjonen. Arven etter Meyerhold er synlig musealt, og han har fått en plass i teaterhistorien. I tillegg til dette brukes Meyerhold som et symbol på det opprørske teatret, på det teatret som er anti-Stalin og anti-Stanislavskij. På Taganka benyttes det fremdeles teatrale uttrykk, og det er fremdeles mulig å se en arv etter Meyerhold her. Også på Kunstnerteatret benyttes det teatrale virkemidler. Polemikken mellom det teatrale teatret og illusjonsteatret er fremdeles synlig.. Det finnes et eksperimentelt teater som setter spørsmålstegn ved det russiske samfunnet, og en dramatikkbølge der likegyldigheten til ideologien poengteres. Også i det postsovjetiske samfunnet finnes det et ideologisk masseteater. Dette er synlig på 1. og 9. mai hvert år. Polemikken mellom teatralitet og illusjon er også et uttrykk for ideologi. Den realistiske tradisjonen fra Stanislavskij er blitt brukt som et uttrykk for rådende ideologier til ulike tider. Her er Meyerhold som symbol viktig fordi det er mulig å se at den teatrale tradisjonen blir brukt som en motsetning til illusjonsteatret både før og nå, og har en ideologikritisk funksjon.