Abstract
Den norske performancegruppen Baktruppen har arbeidet sammen i 20 år. Deres kunstneriske arbeid er mangslungent og interdisiplinært, og de bruker referanser med stor lekenhet fra flere kunstfelt. Denne masteroppgaven undersøker hvordan Baktruppens iscenesettelser kan forstås som politiske handlinger. Ordet politisk brukes her i dets videste betydning som det som omhandler subjektets formasjon i forhold til språk og sosiale strukturer. Påstanden i oppgaven er at Baktruppens kunst har et performativt og subversivt potensial. Bruken av performativitetsteorier legger grunnlaget for analysen i tradisjonen fra J.L. Austins språkfilosofi og den måten queer forskning og performanceteorien har brukt performativitet spesielt med henvisning til Judith Butler og Peggy Phelan.
Å se Baktruppens arbeid i lys av performativitet innebærer å undersøke den kulturelle betydningen deres arbeid eventuelt kan sies å ha. Mitt hovedanliggende er å se på Baktruppens kunstnerskap som helhet: Hvilken politisk gest utfører Baktruppen gjennom sin kontinuerlige kunstneriske aktivitet i en kulturell og sosial virkelighet? Jeg kommer inn på hvordan Baktruppens performancekunst kjennetegnes av lek som kunstnerisk metode og subversiv taktikk, samt hvordan deres arbeid står i forhold til den stedspesifikke og relasjonelle kunsten.
Forståelsen av Baktruppens kunst baserer seg både på de faktiske kunsthendelsene og på historiene som florerer om hva som hendte . Forholdet mellom performance og dokumentasjon problematiseres og poenget er hvordan mening utvikles i rommene som oppstår gjennom dialektikken mellom kunstens utøvelse og betrakterens opplevelse av den. På samme måte står truppen i et dialektisk forhold til teori og praksis, noe denne oppgaven reflekterer gjennom i stor grad å referere til opplevelsene. Baktruppens kunsthendelser står i en poststrukturalistisk tradisjon og deres arbeid eksemplifiserer på mange måter Gilles Deleuze og Felix Guattaris rhizomatiske filosofi; også dette plasseres her inn i en performativ forståelsesramme.
Min påstand er at Baktruppen lever ut alternativer til den normative kulturen. Over tid, gjennom gjentagende handlinger, blir kunsten performativ og skaper virkelighet som forholder seg til sosiale og politiske konstruksjoner. Baktruppen som et kollektiv forhandler hele tiden i spennet mellom ideen om individuell frihet og sosialt fellesskap slik det forstås i den vestlige kulturen.