"The mind is a muscle". "The body is an ear". : Refleksjoner omkring teater og teori med utgangspunkt i Robert Wilsons Peer Gynt

Abstract

Utfordret Robert Wilsons Peer Gynt norsk teater eller stemmer det, som enkelte anmeldere har antydet, at forestillingen strengt tatt kom 30 år for sent til å ha noen funksjon? Produksjonen var gjenstand for stor medieoppmerksomhet, og det var store forventninger i norsk teateroffentlighet før premieren. Så ble det stille. Var det ikke så viktig likevel?

Slik jeg ser det, har Wilsons Peer Gynt utfordret norsk teater og teateroffentlighet på flere nivåer. På bakgrunn av mine erfaringer fra prøveprosessen og forestillingsperioden, ser jeg grunn til å revurdere den selvfølgelige oppfatningen av Wilsons teater som postmoderne og fragmentert bilde-teater. Jeg oppfatter tanken om at teater kan være en måte å overskride vante erfarings- og tenkemåter som en viktig del av Wilsons kunstneriske prosjekt. Derfor er mitt standpunkt at det i teatervitenskapen er nødvendig å diskutere Wilsons likestilte dramaturgi ut fra et annet perspektiv en det postmoderne. Likestilt dramaturgi fungerer som en strukturbeskrivelse av det kunstneriske objektet, men kan ikke si noe om det estetiske objektet. Jeg oppfatter at det ikke er strukturen i seg selv som er interessant med Wilson, men hvordan strukturen kan fungere i møtet med publikum. I denne sammenhengen ser jeg kunstens overskridende funksjon som et sentralt tema.

For å diskutere disse problemstillingene benytter jeg meg av postmoderne teori, i tillegg til tekster av blant andre Jacques Derrida, Susan Sontag, George Bataille og Martin Heidegger.