Kreativ smeltedigel - eller heksegryte? : Yrkesgrupper og profesjonalisering i teaterinstitusjonen

Abstract

I denne oppgaven har jeg studert det skapende arbeidet ved scenekunstinstitusjonene som en sosiologisk prosess mellom ulike yrkesgrupper. Ved å sammenholde perspektiver fra profesjonsforskningen med forholdene i innenfor norske teaterinstitusjoner i dag, fant jeg klare tegn som tyder på at yrkesgruppene – mer eller mindre bevisst – arbeider for å oppnå profesjonsstatus. Stadig mer spesialiserte yrker har etablert seg i feltet, og kjemper for å vinne gjennomslag for de rettighetene profesjoner anses å ha. De mest sentrale har vært autonomi, profesjonsutdanning og offentlig autorisasjon. Ved å beskrive dukkespillernes profesjonsprosess fra slutten av annen verdenskrig og fram til i dag, har jeg gitt eksempler på at profesjonsbestrebelser kan få mange negative konsekvenser. Når ulike profesjonsgrupperinger kjemper for sine ”rettigheter”, utvikler det seg gjerne strategiske spill. I en arbeidsprosess hvor målet er i fellesskap å utarbeide et helhetlig kunstverk, vil kommunikativ handling være en mer hensiktsmessig form for interaksjon enn strategiske spill. Det er grunn til å anta at profesjonsstridigheter i tillegg virker utmattende og ødeleggende på kreativiteten. Ved å analysere prosessen omkring scenekunstmeldingen ”Etter alle kunstens regler” som en diskurs, finner jeg at departementet bidrar til å befeste enkelte yrkesgruppers status og svekke andres. Jeg viser at man i scenekunstfeltet benytter en lang rekke flytende betegnere. Det hersker stor uenighet omkring hva som ligger i sentrale begreper som kvalitet, nyskapning og formidling. Videre ser vi at det er tabu å stille spørsmål ved kunstneryrkenes autonomi. Det tas for gitt at kunstnere har tilnærmet absolutt frihet – men samtidig understrekes det at staten har et legitimt styringsbehov. Deltakere i diskursen benytter en krigsmetafor for å trekke opp bildet av en hovedkonflikt mellom de kultur-vennlige og de kultur-fiendtlige. Blant annet ved hjelp av denne strategien har diskursdeltakerne fra scenekunstfeltet lykkes i å få gjennomslag for sitt begrepsapparat, men statens styringsterminologi blir sterkt nedtonet. Gjennom å analysere det norske scenekunstfeltet med Bourdieus begrepsapparat, viser jeg at tre ulike typer kapital er virksomme. Kapitaltypene symbolsk-, politisk- og økonomisk kapital er i spill i hele feltet, men de tillegges ulik vekt i ulike segmenter. Den symbolske kapitalen har høyest prestisje, og den økonomiske lavest. De ulike kapitaltypene er tilknyttet ulike kvalitetskriterier, og de ulike segmentene av scenekunstfeltet tiltrekker seg også ulike publikumsgrupper. Staten besitter i følge Bourdieu: meta-kapital, som den i dette tilfellet benytter til å opprettholde rangordningen mellom de ulike kapitaltypene. De funnene jeg gjorde i diskursanalysen underbygger dette. Når jeg sammenholder de resultatene jeg har kommet fram til ved ulike metoder, finner jeg at scenekunstfeltet domineres av yrkesgrupper med profesjonsambisjoner, som primært søker å vinne symbolsk kapital. Dette fører til at de vektlegger autonomi sterkt. Det er mitt standpunkt at en mer likeverdig vektlegging av de tre ulike kapitaltypene ville bidra til å styrke de sosiale samarbeidsprosessene innenfor institusjonsteatrene. Å endre habitus innenfor et helt felt er imidlertid en langsiktig prosess. Jeg håper denne mastergradsoppgaven kan vise seg å bli et lite bidrag.