Abstract
I oppgaven Andy Warhol Superstar – om kunstnermyten, media og den maskinelle teatralitet har jeg undersøkt kunstneren Andy Warhol i forhold til begreper om konsumersamfunnet og teatralitet. Målet med oppgaven har vært å presentere en del av Warhols kunstneriske prosjekt som ofte nevnes i bisetninger i forhold til hans kunstneriske virke, men sjelden er grundig analysert. Oppgaven handler om hvorledes Warhol strukturerer og presenter seg selv som merkevare for sin egen kunstneriske produksjon. Denne merkevaren som gjerne beskrives som Warhols pop persona har vært essensiell i forhold til Warhols berømmelse. Det er i stor grad denne pop personaen som jeg her vurderer opp mot begreper om teatralitet i det virkelige og mot virkeligheten som tegn. Jeg presenterer Jean Baudrillard og hans teorier om det vestlige konsumersamfunnet og mediasamfunnet i en tid som gjerne kalles postmoderniteten. Baudrillards vurderinger av virkeligheten som bestående av tegn fungerer i oppgaven som et bakteppe for min lesning av Warhol og de teatralitetsbegrepene jeg har brukt. Min påstand er at teatralitet kan utspille seg virkeligheten, i det sosiale eller gjennom media, og Warhol benytter seg av denne muligheten til å konstruere en merkevare som understøtter Warhols kunstneriske prosjekt. Warhols kunstneriske produksjon blir presentert, men i liten grad vurdert da fokuset har vært på Warhols iscenesettelse av sin egen kunstnermyte. Jeg har også konsentrert meg om en periode i Warhols liv, fra ca.1950-1968, som jeg regner som en periode hvor Warhol jobber med sin identitet på forskjellige måter. Disse måtene har jeg vurdert i forhold til forskjellige begreper om teatralitet og iscenesettelse hentet i stor grad fra Anne-Britt Gran, Michael Kirby, Richard Schechner og Allan Kaprow. Da Warhol har et uttalt ønske om å være en maskin har jeg beskrevet den teatraliteten som jeg tilskriver Warhol for maskinell. Warhol går i stor grad i retning av å bli en følelsesløs kunst- og kulturmaskin og jeg vurderer dette i forhold til Warhols kunstneriske prosjekt – som kan sies å være en invertering av romantikkens myter om den store og personlige Kunsten – og i forhold til objektets posisjon i et samfunn dominert av konsum. Warhol går forsåvidt også utover kunstens rammer og tilbyr et sammensmeltning av popkunst og popliv på ’the Factory’ hvor alle som kommer innom oppfordres til å konstruere sin egen popidentitet og hvor de tilbys femten minutters berømmelse. Min konklusjon er at Warhol går langt i retning av å eliminere følelseslivet og den direkte involveringen i livet og på denne måten bli et abstrakt tegn – en ’gadget’ som er et objekt som er tømt for bruksfunksjon og bare har en funksjon som tegn, tegn på status.