Abstract
Oppgavens undertittel "monster teater" henspiller på kunstneren Matthew Causeys manifest for samtidens og framtidens teater, "A theatre of monsters: live performance in the age of digital media" (2002). Monsteret er en interessant metafor for multimedial scenekunst fordi monsteret er en hybrid skapning, dels menneske; dels maskin, med en motsetningsfylt karakter som dras mellom det onde og det gode. Hvis multimedial scenekunst kan forstås som et monster, kan mitt formål sies å være å undersøke dette monsteret for å se hvordan det er blitt til, både på et praktisk og på et diskursivt nivå.
Min intensjon med denne masteroppgaven er å gi noen perspektiver på multimedial scenekunst med blikk mot det som gjerne blir kalt scenekunst og ny teknologi. Til ulike medier, også til scenekunsten, knytter det seg verdier eller holdninger. Mitt hovedanliggende er å se på tre sentrale holdninger som er viktige for hvordan man forstår den scenekunstneriske praksis som omfattes av disse begrepene. Den første av disse sentrale holdningene er at denne kunsten representerer noe nytt. Den andre at scenekunsten mister sin kritiske evne i eventuell innblanding med reproduksjonsteknologi, spesielt visuelle medier som film, fjernsyn, video og nye, gjerne digitale medier. Den tredje holdningen har sitt utspring i modernitetens utskillelse av teknologi som en autonom sfære og manifesterer seg som et motsetningsfylt forhold mellom kropp og teknologi, mellom menneske og maskin.
Jeg undersøker disse holdningene fra flere sider og stiller spørsmål som: Hva består det "nye" av i denne scenekunsten og hva slags forløpere finnes til den? Fester det seg noen ideologiske føringer ved de nye mediene som får konsekvenser for scenekunstens teori og praksis? Hvordan forholder teater og performance-teorien seg til dette feltet og er noen teoretiske tilnærmingsmåter mer fruktbare enn andre? Utsletter moderne medieteknologi det levende kroppsliggjorte utrykket? På bakgrunn av denne undersøkelsen ser jeg så nærmere på aktuell kunstnerisk praksis og beskriver noen ulike tilnærmingsmåter til teknologi og nye medier innen scenekunsten.
Oppgaven har tre deler hvorav den første delen gir en historisk bakgrunn for multimediebegrepets dannelse i scenekunsten gjennom de siste hundre årene. I tillegg til dette går jeg nærmere inn på hvordan ulike former for informasjonsteknologi blir anvendt som et verktøy eller en effekt i scenekunsten og diskuterer begrepet "ny teknologi" som ser ut til å ta over for multimedia som "innbegrep" i scenekunsten. Oppgavens andre del tar for seg ulike former for teatervitenskaplige tilnærminger til medier og teknologi i scenekunsten og jeg ser på hvordan holdningene som manifesterer seg her kan knyttes til kritisk teori, representert ved Theodor Adorno og Walter Benjamin. Jeg argumenterer for en pragmatisk tilnærming til nye medier i scenekunsten på grunnlag av Kurt Vanhouttes forståelse av teatrets grunnleggende ambivalente natur, og Niels Lehmanns utlegning av teater som en ubekymret tilbudsestetikk. I oppgavens siste del går jeg nærmere inn på det norske scenekunstfeltet og tar for meg multimediale strategier innenfor den frie scenekunsten og det borgerlige institusjonsteatret samtidig som jeg ser på noen interessante tendenser innenfor en mer forskningsbasert kunstpraksis. Jeg ser også nærmere på Nationaltheatrets forestilling John Gabriel Borkman og den belgisk/norsk/japanske gruppen Deep Blue sin forestilling Closer.
Mitt mål er ikke å definere den multimediale scenekunsten en gang for alle, det tror jeg er en umulig og heller ikke spesielt konstruktiv oppgave, men å se på hva slags sammenhenger den multimediale scenekunsten kan og har inngått i. Man kan også si at jeg vil forsøke å vise hvordan mennesker har møtt de siste hundre årenes rivende medieteknologiske utvikling ved å nærme meg teknologien gjennom scenekunsten. Oppgaven gir en bakgrunn og begreper til å diskutere de multimediale aspektene ved dagens scenekunstneriske praksis som jeg mener er relevant og interessant både for det praktiske og det teoretiske scenekunstfeltet.