Abstract
Har det skjedd noe med fortellingen i det postmoderne, har den fått en annen posisjon og andre vilkår enn før? Har den forandret innhold og form? Gjennom å se på muntlig fortelling før og nå, teorier om fortelling og narrativitet, og to eksempler fra dagens performance-teater belyser oppgaven fortellingens posisjon og vilkår i det postmoderne. I oppgaven finner vi tre tilnærmingsmåter til problemstillingen; en historisk, en teoretisk og en analytisk.
I Del I gir den historiske tilnærmingen et bilde av fortellingen i muntlig fortellertradisjon, en skisse til historisk sammenheng, samt en beskrivelse av hva og hvordan muntlig fortelling kan være i dag. Samtidig viser også denne delen hvordan utvikling av narrative teorier blant annet i litteraturvitenskapen gjør at fortellingen og teorier om fortellingens form og struktur får mer oppmerksomhet innenfor flere fagområder.
Det teoretiske perspektivet i Del II plasserer fortellingen i teorien hos Walter Benjamin, Roland Barthes og Jean-François Lyotard. Lyotard mener at postmoderniteten kjennetegnes av en skepsis og mistillit til de store fortellingene og i oppgaven argumenteres det for at denne mistilliten gjør at de små fortellingene blir viktigere.
Oppgavens Del III har hovedvekten av den analytiske tilnærmingen. Først plasseres fortelling som et performativt fenomen i Richard Schechners performance-teori, og fortelling som performativt fenomen plasseres i det sosiologiske perspektivet ved hjelp av Schechners og Victor Turners modell og teori om det sosiale drama. Deretter følger en analytisk gjennomgang av to eksempler på hvordan fortellingen kan gis form, innhold og uttrykk i dag. Eksemplene er to forestillinger av performance-kunstneren Kate Pendry. Perspektivet eksemplene belyses med, er teorigrunnlaget som er etablert tidligere i oppgaven. Ved å belyse Pendrys forestillinger med anvendt teori argumenteres det for å se Pendry som en samtidsforteller , og for at fortellingen i det postmoderne må settes på spill og reflektere sin egen fiktive karakter.