Abstract
Eventyr som teater. Refleksjoner omkring eventyrteater og virkning, basert på performance-teori, eventyrforskning og ritualteori. Hovedproblemstillingen dreier seg om virkningen av iscenesettelse generelt og av eventyr spesielt. Performance-teorien og Richard Schechners entertainment – efficacy modell er det teoretiske utgangspunktet for å diskutere spørsmål omkring virkning. Efficacy er hos Schechner knyttet til det rituelle, og entertainment er knyttet til teatret, men modellen er et kontinuum hvor det alltid vil finnes en viss grad av begge elementer. Oppgaven presenterer en eventyrforestilling og et ritual, og sammenlikner disse i forhold til Schechners modell. Videre spørres om hva som utgjør eventyrformen, og hvilken funksjon den har og har hatt. Det presenteres ulike faglige tilnærminger til eventyrforskning: Litterær, sosiologisk, folkloristisk, estetisk og psykologisk. Viktige felles trekk fra disse ulike eventyrforskningstradisjonene er vektlegging av den faste, uforanderlige oppbygningen av eventyrets fortellerstruktur, fleksibiliteten til å romme flere betydninger, og det rituelle aspektet. Ledetråder mot det rituelle kommer både fra teaterteorien og fra eventyrforskningen. Gjennom antropologisk ritualteori avdekkes eventyrets og teatrets felles røtter i det rituelle. Eventyrenes oppbygning og struktur er beslektet med det typiske ”rite de passage” ritualet, mens teaterformen er beslektet med årstidsritualet. Gjennom å analysere ritualets faser, og se iscenesettelse av eventyr som en måte å hente opp liminale elementer fra eventyrenes faste narrative strukturer, påpekes paralleller og sammenhenger. Eventyrteater har i tråd med dette potensial til å være en formidler av arketypiske symboler med røtter i den menneskelige psykens ubevisste kreative kilder.