| dc.description.abstract | Denne oppgaven tar utgangspunkt i at vi i Norge kun har to internasjonalt anerkjente dramatikere; Henrik Ibsen og Jon Fosse. Det er hundre år siden vi sist opplevde en norsk dramatiker i en slik posisjon som det Fosse nå er i, både nasjonalt og internasjonalt.
Våren 2002 ble Fosses dramatikk spilt på 115 scener rundt om i Europa, dette er ikke vanlig for norsk samtidsdramatikk. Hvordan har så Jon Fosse kommet i denne posisjonen? Slik jeg ser det er Fosse en videreføring av den Ibsen-tradisjonen som ble etablert ved åpningen av Nationaltheatret i 1899. Nationaltheatret og Ibsens dramatikk var på denne tiden en viktig del av den norske nasjonsbyggingen, og teatret ble legitimert gjennom nasjonalisme. Dette mener jeg kan forklare Fosses posisjon i norsk teater i dag. Det er fortsatt snakk om en nasjonalisme, men de siste hundre årene har denne forandret seg. På Ibsens tid var det snakk om en nasjonalisme innad i Norge, i dag er denne endret til en representerende nasjonalisme, en nasjonalisme rettet ut mot resten av verden. Et annet eksempel på denne nasjonalismen vil være byggingen av den nye operaen i Bjørvika, den vil også bli et symbol på Norge som en kulturnasjon overfor andre land.
I oppgaven stiller jeg meg undrende til den mottakelsen Jon Fosse har fått i norsk teater. Slik jeg ser det er debatten rundt han ensporet og unyansert. Han har et særegent uttrykk, preget av et enkelt språk og mange repetisjoner. Han har enkelte likhetstrekk med dramatikere som Beckett og Pinter, men det er ikke naturlig å sammenligne han med noen andre som skriver for teaterscenen i dag. Det skrives mye om Fosse både i media og elles, men hans unike posisjon som en moderne klassiker i norsk teater blir ikke problematisert. I denne oppgaven forklarer jeg dette ut i fra Ibsen-tradisjonen. Det er hundre år siden sist vi hadde en dramatiker av denne størrelsen, Fosse svarer derfor på en moderniseringslengsel av Ibsen. Fosse kalles ofte for den nye Ibsen og i oppgaven viser jeg at det er mange likhetstrekk mellom de to. Dette gjelder først og fremst i tematikken, men også i skrivestil og samfunnsfunksjon.
Jeg bruker sosiologen Pierre Bourdieus teori til å forklare hvordan Fosse gjennom Ibsen-tradisjonen har blitt en del av den gode smak. Ibsens dramatikk blir sett på som den gode smak og gjennom å være en forlengelse av denne oppnår Fosse den samme anerkjennelsen. Jeg viser også at Jon Fosse har blitt en merkevare, dette på to plan. Dramatikeren Jon Fosse har gjennom sitt særegne uttrykk blitt bygd opp til en merkevare av media, presse og teatrene. Denne posisjonen fører igjen til at han blir en del av merkevarebyggingen av Norge som kulturnasjon.
Disse tre perspektivene mener jeg gir en forklaring på hvorfor Fosse har den posisjonen han har i dag, og hvorfor debatten rundt han er unyansert. Ved å kritisere Fosse kritiserer man så mye mer, man kritiserer den norske teatertradisjonen og man kritiserer den gode smak, dermed kan man avsløre mangel på kulturell kapital.
Mitt ønske med oppgaven har vært å plassere Fosse i en kontekst, og dermed løfte debatten rundt han til et mer nyansert nivå. | nor |