Silisávzi : - landskap, opplevelser og fortellinger i et samisk-norsk område i Finnmark

Abstract

SAMMENDRAG

Káren Elle J. Gaup: Silisáv¿i landskap, opplevelser og fortellinger i et samisk-norsk omåde i Finnmark

I denne oppgaven har jeg gjennom en gruppe informanters fortellinger om opplevelser av overnaturlige fenomener, studert forholdet mellom aktør og landskap. Hovedfokuset er på hvordan opplevelser kan generere innhold og mening til steder som oppleves som ukjente og ambivalente. Landskapets fysiske form og dets historie spiller her en rolle for informantenes landskapsppfatninger.

Silisáv¿i i Finnmark ble tilgjengelig for allmenheten i 1965 da RV-93 ble åpnet for fri ferdsel og et nytt, nesten ubeskrevet landskap åpnet seg. Før den tid var denne dalen en forholdsvis et lukket område på grunn av det vanskelige fremkommelige terrenget. Den gamle riksveien mellom Suolovuopmi og Alta gikk over viddelandskapet Beaská as og har vært brukt i uminnelige tider (kap. 3). I dag kan bruken av Silisáv¿iområdet grovt sett deles inn i to typer: en gjennomganssone mellom Alta og Suolovuopmi ( de gjennomreisende) og et fast tilholdssted for de som har hytter der ( de fastboende).

Kløfta, gorsalandskapet (stor kløft/juv) i Silisáv¿i oppleves av mange som dramatisk og skremmende på grunn av formasjonen, samt også historieløs. Gorsa har i samisk landskapsforståelse hatt en særstilling på grunn av dens bruk gjennom historien, bl.a. som skjulested, sperre for reinen, felle, samt at den har vært ansett som et hellig sted og bosted for overnaturlige fenomener (kap. 4). Gorsalandskapet representerer i dette tilfelle et brudd mellom to helt klart definerte landskap: viddelandskapet og kystlandskapet. Det kan derfor oppleves som en grensesone, et liminelt sted, som forbindes med farer av ulik art. Flere av de gjennomreisende informantene knytter sine fortellinger til gorsaen. Som grunnlag for sin søken etter en forklaring og en mening til sine opplevelser brukes tradisjonsstoff, samt tanker om historiske hendelser (krigen) og viten og assosiasjoner om lignende landskap (kap. 5). Dette rommet blir for disse et medium som uatskillelig er knyttet til hendelser og aktiviteter som er forbundet med et slikt sted gjennom historisk tid. Som en opposisjon til det å ferdes i ukjent rom er ferden gjennom det kjente rommet en annen (kap. 6). I det kjente rommet kan historiske hendelser og forfedrenes vandringer fungere som fundament og et betryggende faktor i orienteringen. I dette rommet kan selv tanken om tilstedeværelsen av overnaturlige fenomener takles lettere, fordi de på en måte utgjør en del av rommets historie, og dermed kan brtraktes som identifiserbare skapninger om enn likevel skremmende der og da. Fortellinger i landskap kan fungere som fysiske og kognitive kart - som hukommelsesknagger og orienteringsverktøy for brukerne av disse landskap selv i magiske landskap som Silisáv¿i.