Abstract
Gjenstanden er Fray Toribio Motolinías Historia de los Indios de la Nueva España [Historien om indianerne i Ny Spania]. Motolinía er en av de første tolv fransiskanerne som ankommer Ny Spania/Mexico i 1524. I 1536 får han i oppdrag å skrive et verk om indianerne i landet. I 1541 sender han en beskrivelse av indiansk kultur og av indianernes omvendelse til Spania.
I oppgaven undersøkes Motolinías verk og andre beslektede tekster fra den første evangeliseringstiden. Korpus blir analysert som et eksempel på misjonæretnografi. Med denne termen henspilles det på en tosidig kulturoversettelsesprosess. For det første skal den indianske kulturen forstås i henhold til de «komparative» etnografiske begreper og kategorier munkene har til rådighet. For det andre skal indianerne, det etnografiske objektet, omvendes.
Det som etter Robert Ricard har blitt kjent som tabula rasa-tesen har stått sentralt i studiet av det fransiskanske prosjektet i Ny Spania. I følge denne forsøkte misjonen å innføre noe helt nytt som brøt fullstendig med den indianske kulturen og religion. Jeg vender tilbake til den opprinnelige formuleringen av denne tesen og viser at Ricard faktisk vakler mellom to «misjonssystemer», tabula rasa og adapsjon. Jeg forvandler Ricards nøling til en spørretopikk: Hva kan adapteres? Hva må fordømmes?
Gjennom en lesestrategi knyttet til omgrepet folkloristisk nærlesning, forsøker jeg å svare på disse spørsmålene. Denne lese- og analysemåten tar (1) utgangspunkt i tekstens detalj- og formnivå og forsøker på kritisk vis å lese tekstene i forhold til det tolkningsapparatet som forskningen har fremstilt. Videre (2) forsøker jeg å etablere en alternativ kontekst til tekstene ved å lese frem de skjematikker og topikker som ligger til grunn for etnografien.
For å opprette denne nye konteksten henter jeg et begrep om «kulturanalogi» fra antropologen Roy Wagner. Med dette begrepet settes det fokus på det forhold at munkene skriver etnografi i en periode før kulturbegrepet blir tatt i bruk til å klassifisere og forstå «fremmede kulturer». Jeg skiller ut tre begreper/diskursive størrelser som fungerer som kulturanalogier i den forstand at de motiverer og iverksetter en sammenligning av «kultur», nemlig den fransiskanske fattigdommen, de frie og de mekaniske kunstene og demonologien. Jeg viser at ingen av disse komparative dimensjonene er basert på et rent brudd med den foreliggende indianske kulturen. Snarere dreier det seg for munkene om å oversette visse kulturelle kvaliteter som opprinnelig er gode, men som har blitt misbrukt og feilplassert i den indianske kulturen, til sitt rette kristne sted. Undersøkelsen av denne medieringen mellom brudd og adapsjon viser at den dynamiske skolastiske motsetningen mellom potensialitet og realisering/realitet ligger til grunn for misjonæretnografens kulturoversettelse.
Gjennom et fokus på denne skolastiske dynamikken og tekstuelle detaljer og formgrep i Motolinías tekst viser jeg at den dypeste intellektuelle konteksten for forståelsen av indianerne i Ny Spania er den thomistiske syntesen av skolastikken. Jeg viser også at det fransiskanske fokuset på eksempel og etterligning i «kulturpedagogikken» i Ny Spania må knyttes til denne sammenhengen, til et mimetisk kultursyn som er mer gjennomtrengende enn det som kommer til uttrykk i de reformerte fransiskanernes offisielle politikk, slik dette ytrer seg på den mentalitetshistoriske «overflaten». Dette representerer en nyhet i en forskning som etter Ricards tid hovedsakelig har konsentrert seg om hvordan den fransiskanske ordenens reformprosjekter har preget det etnografiske bildet av indianerne.
Og gitt den thomistiske forbindelsen kan det ikke eksistere noen tabula rasa-strategi i noen «streng» forstand. Til og med det onde eksister i følge den thomistiske syntesen i gode ting — ting som opprinnelige er gode på grunn av at de har sinn opprinnelse i et godt og allmektig skapersubjekt. Dermed kan tabula tese- presiseres som følger: (1) Det dreier seg for munkene om å viske bort visse kulturuttrykk som på grunn av diabolsk intervensjon eksisterer i en «fallen» tilstand. Disse «onde» formene har imidlertid tatt bolig på en kulturell grunn som opprinnelig var god. (2) Det dreier seg om å hjelpe indianerne til å realisere et opprinnelig og godt potensiale på en korrekt måte.
Jeg bruker Michel de Certeaus begrep om etnologisk form til å bestemme hvordan Motolinía og munkene definerer den indianske kulturens «sted» i forhold til sitt eget kulturelle og religiøse ståsted, og til å beskrive hvordan oversettelsen i mellomrommet mellom disse etnografiske eller etnologiske «sonene» utføres. Ved hjelp av dette begrepet dannes det et bilde av en før-moderne, teologisk form for etnografi som i motsetning til moderne antroposentrisk kulturanalyse, med fokus på en rent menneskelig, kulturell skaperkraft, setter teologiske steder som common places for den etnografiske oversettelsen/komparasjonen.
Del II (etter introduksjonsdelen) består av en folkloristisk nærlesning av Motolinías Historia de los indios de la Nueva España. Den neste delens (III) hovedfokus er på begrepslige og diskursive størrelser som fungerer som kulturanalogier. Deretter settes fokuset på misjonæretnografiens etnologiske form i den siste og konkluderende delen (IV). Til slutt i oppgaven settes kulturanalogiene og spørsmålet om etnologisk form i forbindelse med det thomistiske systemet. Spesielt måten Aquinas bestemmer forholdet mellom naturlige og åpenbarte «kulturformer» viser seg å være relevant for misjonæretnografenes mediering mellom brudd og adapsjon/kontinuitet