| dc.description.abstract | Jeg har samlet et materiale bestående av samtaler med ti personer som forteller om uforklarlige opplevelser. Hovedfortellingene, som er utgangspunkt for samtalene, handler om spøkelser, men motiver som blodstopping, forvarsler og sanndrømthet presenteres underveis. En tendens til å ville problematisere opplevelsen på bakgrunn av vårt fysikalske verdensbilde er også gjennomgående for de fleste av informantene. Spøkelsesfortellingene handler kanskje mer om et behov for virkelighetsproblematisering enn om en aktiv spøkelsestradisjon?
I tråd med Lauri Honkos memoratforskning påpeker spøkelsesfolklorist og viseforsker Velle Espeland hvordan overnaturlige opplevelser tolkes først i etterkant av det inntrufne, gjerne underveis i fortellingsprosessen, med lytterne som potensielle medtolkere. Det er med kreativiteten som redskap vi setter våre erfaringer, overnaturlige og andre, inn i en meningsfull kontekst og gjør dem til fortellinger vi kan forholde oss til ved flere anledninger. Hvor slutter fortellingen og hvor begynner virkeligheten? Denne hovedoppgaven har hatt til hensikt å undersøke om ’folketro’ er et begrep som fortsatt lar seg anvende på opplevelsesfortellinger av den typen folkloristen kaller memorater. I likhet med ’overtro’ er ’folketro’ et negasjonsprodukt, benyttet av statlige (kirkelige og akademiske) instanser for å identifisere forestillinger som avviker fra deres egne. Med et negasjonsfundert begrep som verktøy blir det lett å la enhver ikke-institusjonalisert erfaringsformidling bli gjenstand for folkloristens oppmerksomhet. Er så enhver slik erfaringsformidling berettiget å kalles folketro? Hvordan må vi i så fall forstå et slikt begrep?
Folkloristiske begrepers virkelighetsdevaluerende karakter og religionsimperialistiske fundament har vært gjenstand for et omfattende faglig oppgjør, men uten noen annen løsning enn en faglig tabubeleggelse av trosaspektet ved de fortellinger som formidler en annen virkelighetsforståelse enn den fysikalske. Av redsel for å uttale seg bastant eller arrogant om fenomener vitenskapen mangler metoder for å undersøke, ønsker kulturforskeren å opptre med respekt for de som har tradisjoner for å forholde seg til ”det uforklarlige”. Det betyr ikke at kulturviteren ikke kan forske på tradisjonene, med sin egen virkelighetsforståelse; sine egne vitenskapelige forestillinger, som base. Humanistiske fags streben etter verdinøytrale begreper går i mot hermeneutikkens kav til den gode dialog om å være forhandlingsbasert, slik finnen Maria Vasenkari, med henvisning til Hans Georg Gadamer, poengterer. Dialogens deltagere og deres respektive fordommer må nødvendigvis speiles i det språk som anvendes, både underveis og etter intervjuene, i analysen av et materiale basert på feltarbeid.
I behandlingen av materialet strekker jeg meg utover den tradisjonelle kulturfaglige forståelsen av ’tro’ som en type religiøs erfaring eller praksis. Folketrobegrepet kan slik knyttes an til et erfaringsrammeverk som mer eller mindre bevisst, mer eller mindre problematisk, løper parallelt med og delvis overlapper, det rasjonelle, kognitive. Slik den kjetterianklagde mølleren Menocchio i Carlo Ginzburgs ”Osten och Maskarna” visste at han stilte seg utenfor kirkens virkelighetsforståelse med sine funderinger, er i dag den som hevder å ha opplevd et spøkelse fullstendig klar over at han stiller seg i opposisjon til et verdensbilde basert på fysikkens lover. Om begrepet folketro fortsatt skal kunne anvendes, blir det på et epistemologisk plan nødvendig å akseptere dets trosfundament; dets funksjon som forvaltende et vell av mulige forklaringer, både på forhold andre virkelighetsdefinerende institusjoner forklarer, og forhold de mangler metoder eller vilje til å forklare. Som negasjonsprodukt, låst til en utelukkende kulturelt og religiøst betinget trosforståelse, kommer begrepet til kort for den erfaringsanarkistiske virkelighetsforståelse ethvert menneske benytter seg av i det daglige. | nor |