Abstract
Døden som en antropomorf skikkelse er også et polymorft vesen. I denne avhandlingen har jeg med utgangspunkt i et allsidig materiale analysert visuelle, folklige og litterære fremstillinger av ”mannen med ljåen”. Jeg valgte ut eldre og samtidig kildemateriale, det sistnevnte forskjellige tegneserier. Noen motiver viste seg å være gjennomgående i materialet fra 1300-tallet og frem til i dag. Jeg valgte å analysere Døden ut fra tre aspekter, nemlig som rettferdig, fryktelig og moderne. Først og fremst forbinnes dødskikkelsen med et skjelett. Den døde kroppen blir Døden. I tegneseriematerialet ble døden visuelt skildret i tråd med denne tradisjonen, samtidig som det også dukker opp fremstillinger av døden som bryter med dette. Døden er både mann og kvinne, den er heslig og den er vakker. I tillegg til de rent ytre trekk ved Døden, fant jeg også at den var blitt ilagt flere roller. Dette er interessant fordi Døden ved første øyekast synes å ha en enkelt overordnet funksjon, som er å ta liv. I det eldste materialet som Den gamle danske dødedans og spillet om Enhver, var Dødens rolle å være en grensevakt overfor de levende. Den er en påminnelse om at alle skal dø og alle må leve sitt liv fritt for synd. Den er et memento mori. Døden innehar også en politisk rolle. I Den gamle danske dødedans harselerer den over katolisismen og spiller på lag med representanter for protestantismen. Et annet motiv som sterkt er forbundet med døden er at den er fryktelig. I Miltons diktepos Det tapte paradis og i tegneserien Preacher, uttryktes det at Døden er umettelig, den hungrer etter å ta liv, i tillegg er dens fysiske også form heslig og fryktelig. Visuelle fremstillinger av døden er fremdeles populære i vår egen tid. I tegneseriematerialet kommer nye, moderne sider ved den antropomorfe død til uttrykk. I tegneseriene skinner likevel mange eldre motiver igjennom, både hvordan Døden fysisk tar seg ut og hva den gjør. Den er både mann og kvinne, stygg og vakker. Memento mori aspektet ved dens natur viker til fordel for andre typer roller. Døden i seriene Hinsidige bar og grill og At Death’s door er for eksempel humoristiske figurer. I Prisen for et liv er den et menneske. Denne fortellingen ble analysert med utgangpunkt i folkloristen og strukturalisten Vladimir Propps metode om å finne fastlagte funksjoner i undereventyr. Den moderne død får også tillagt rollen som livredder i informasjonsbrosjyren Døden snakker om livet.
Undersøkelsen viste at det ikke finnes nonen bestemt tradisjon sentrert rundt den antropomorfe døden, det er mange elementer som er med å danne et nettverk av mening. Døden ikke er en enhetlig figur med en fastsatt funksjon, men er gjennom flere hundre år blitt et medium for mange typer budskap.