Fra heroin til halleluja : Om religiøse overgangsritualer i Evangeliesenterets behandling av rusmisbrukere

Abstract

Oppgaven belyser Evangeliesenterets rusbehandling som et religiøst alternativ til medisinsk vitenskap og sosialfaglig praksis. Hvordan kan en virksomhet som tilskriver Gud takken og æren oppnå så gode resultater og ha såpass sterk gjennomslagskraft i vårt sekulariserte og fornuftsorienterte samfunn? Selve tilnærmingen til Evangeliesenterets rusbehandling baserer seg på et sammensatt feltarbeid med deltagende observasjon og dybdeintervjuer.

Gitt Evangeliesenterets forankring i pinsebevegelsen, er det rimelig å anta at overgangen fra rusmisbruker til rusfri blir gjort mulig innenfor rammene av et større trosperspektiv, der opplevelsen av frelse er tegnet på integrasjon og vellykket behandling. Behandlingen kan altså antas å virke på to plan samtidig: avrusning, behandling og selvstendiggjøring får mening i lys av en kristen omvendelse og misjonspraksis.

Med utgangspunkt i Victor Turners teorier om religiøse overgangsritualer undersøker jeg forholdet mellom tradisjonell religiøs ritualisering og moderne rusbehandling. Slik kan Evangeliesenterets rusbehandling analyseres innenfor rammene av et større ritualkompleks. Oppgaven fokuserer på sammenblandingen av det sakrale og det sekulære, uttrykt i en rituell praksis der enkeltmennesket sakraliseres gjennom aktualiseringen av en dennesidig frelse. Jeg viser hvordan Evangeliesenteret gjør bruk av overgangsritualer i sin rusbehandling, og at disse ritualene i form og innhold tar sitt utgangspunkt i pinsebevegelsens tro på den apostoliske frelsesorden. Forestillingen om hinsidig integrasjon betinger de dennesidige resultater, ettersom frelsen ikke bare rommer mulighetene for et rusfritt liv, men også innlemmelsen i et hinsidig rike. Ved å radikalisere den kristne grunnfortellingen muliggjør Evangeliesenteret en personlig, sosial og samfunnsmessig overgang fra det «utslåtte» til det «oppreiste». Selve rusbehandlingen kan følgelig sies å handle om en velregissert overgang til et nytt og rusfritt liv via pinsebevegelsens tradisjonelle tro og praksis.

Ved hjelp av Goffmans og Bourdieus teorier utdyper jeg aspekter ved Turners ritualforståelse, og klargjør betydningen av Evangeliesenterets rusbehandling som en postmoderne reaksjon på en splittet og fragmentert virkelighet. Forstått slik dreier Evangeliesenterets rusbehandling seg om utviklingen av en ny identitet, der det å gi seg hen og la seg frelse spiller en avgjørende rolle. Til slutt tolker jeg denne behandlingen inn i en større kristenkarismatisk sammenheng, kjennetegnet ved troen på frelse, opprykkelse og evig liv. Evangeliesenterets rusbehandling fremstår følgelig som en del av en større bevegelse, der vekkelse og misjon tjener til å opprettholde fokus på frelsen og Jesu snarlige gjenkomst.