Abstract
Dødens plass i det norske samfunnet har endret seg i løpet av det siste århundret, i likhet med at religionens plass i samfunnet i økende grad blitt privatisert. På bakgrunn av dette kunne man kanskje anta at oppslutningen rundt ritualer også var nedadgående. Dette er imidlertid ikke tilfellet: Ritualer og markeringer av livsoverganger opplever stor oppslutning. De humanistiske seremoniene springer ut fra en tydelig religionskristisk organisasjon, men har likevel flere ytre likhetstrekk med de kristne ritualene. HEF peker i denne sammenheng på det allmennmenneskelige behovet for å markere livsoverganger, og understreker betydningen slike markeringer har for det kulturelle fellesskapet.
Denne oppgaven stiller spørsmål ved hva som skjer med markeringene av livsoverganger som tradisjonelt har foregått i en religiøs sfære, når de opptrer i en sekulær virkelighet: Mister de sin betydning og oppslutning eller blir de revitalisert? Det har blitt utgitt flere bøker og avhandlinger om ulike humanistiske seremonier, men humanistisk gravferd er et felt det ikke har vært forsket i særlig grad på. Denne oppgaven tar spesifikt for seg humanistisk gravferd og ser på betydningen tilbudet om denne seremonien har for Human-Etisk Forbunds medlemmer. Sett i lys av at det finnes flere ytre fellestrekk mellom ritualene i Den norske kirke og Human-Etisk Forbunds seremonier, blir en eventuell sammenheng mellom et religiøst livssyn og behovet for ritualer utfordret. HEFs seremonipraksis, og etterspørselen etter dette tilbudet, antyder med andre ord at behovet for seremoniell markering kan være både religiøst og kulturelt betinget. Selv om HEF baserer sine seremonier på sekulære verdier, vil man kunne anta at den historiske kristne ritualtradisjonen i Norge har lagt visse føringer for utforming og kanskje også for behovsvurderingen for et slikt tilbud. På bakgrunn av dette drøftes det hvorvidt man kan se bort fra betydningen av at kristne livsovergangsriter er og har vært en så etablert del av norsk kultur.
Human-Etisk Forbund er det største livssynssamfunnet utenfor Den norske kirke og en viktig seremonileverandør. Selv om livsovergangsmarkeringene ikke ser ut til å miste sin plass i det norske samfunn, er det likevel mange pårørende som i liten grad har kjennskap til hva en gravferdsseremoni innebærer. Dette gjelder ikke utelukkende den humanistiske gravferden, men ettersom dette er et relativt nytt seremonitilbud blir det i mange tilfeller tydeliggjort ytterligere her.