| dc.description.abstract | Det norrøne livssyn, eller forn siðr som det ble kalt etter kristendommens innføring, hadde flere grupper av guder eller makter som menneskene måtte forholde seg til. De gode, lyse maktene sto sammen med menneskene på denne siden. Æser og mennesker sto i et evig motsetningsforhold til de farlige maktene fra den annen verden. Eddadiktningen handler ofte om interaksjonen mellom disse gruppene. Det er spesielt jotnene jeg har satt meg som mål å finne ut mer om. Enten er det æsene som vil ha noe fra jotnene, eller det er jotnene som forsøker å rane til seg noe fra æsene.
I forsøket på å finne ut hva som kjennetegner en jotun og hvilken funksjon jotnene har i eddadiktningen, har jeg tatt for meg Sæmundar eddas gudedikt og heltedikt, både i Sophus Bugges norrøn-utgave fra 1867 og i ulike oversettelser til norsk, svensk, dansk og engelsk. Dermed har jeg fått oversikt over hva de ulike diktene handler om, på det nivået vi kan kalle det kommuniserbare nivået – det vi vet at vi vet. For om mulig å finne ut hvilket livssyn som skjuler seg på det selvfølgelige nivået av eddadiktningen, det vi ikke vet at vi vet, har jeg brukt mentalitetshistorie som innfallsvinkel.
Når det gjelder mannlige jotner mener jeg å ha påvist at disse tilsvarer det vi i sosiologisk språkbruk kaller den andre, som kan være alt fra svigerfamilie til motstandere i strid. De bruker ”negativ resiprositet” i sin samhandling med oss, på samme måte som vi gjør mot de andre. Vi er her forstått som æser og vaner, de andre er jotner, dverger, mørke alver og troll. Jotundøtre forholder seg til mannlige æser på samme måte som en inngiftet husfrue forholder seg til sin husbond: hun er formidleren som har med seg allianser, medgift og fred.
Når det meste av verdens goder er kommet på de andres hender, kommer krise, sluttstrid, nullstilling og en ny begynnelse. Dette er hva eddadiktningen vet at den vet.
Fordi begrepene ”null” og ”vekstøkning” ikke finnes og dermed ikke kan tenkes, får vi på det selvfølgelige bevissthetsnivået en polarisering der vår verden og den annen verden er to sider av samme sak. Det som har vært i vår verden går over til den annen verden når tiden er inne. Fra den annen verden kommer alt tilbake til vår verden i sin tur. Både dødsriket, jotunheimen og den udyrkede villmarka kan tilhøre den annen verden, alt etter konteksten. Dette er hva eddadiktningen ikke vet at den vet og heller ikke sier direkte. Derimot mener jeg å kunne lese ut av eddadiktene at troen på gjenfødsel var en del av den norrøne mentaliteten, og at denne viser seg både direkte og indirekte i Sæmundar eddas tekster. | nor |