Tomhetens tomhet og språkets makt : forholdet mellom språk virkelighet og erkjennelse i Mulamadhymakakarika

Abstract

Oppgaven ser på forholdet mellom språk, virkelighet og erkjennelse slik det kommer til uttrykk i tidlig madhyamikafilosofien, som etablerte seg som buddhistisk læreretning i det annen århundre f.kr. Oppgaven tar utgangspunkt i Nagarjunas Mulamadhymakakarika og drøfter forholdet mellom språk, virkelighet og erkjennelse ut fra noen utvalgte vers i dette verket. Oppgaven fokuserer på hva som sies direkte eller indirekte om språkets rolle, og bringer frem ulike perspektiver på virkelighet og erkjennelse ut fra dette. Presentasjonen bygges opp rundt en gjennomgang av kapittel XXIV, De fire edle sannheter. Dette kapittelet anerkjennes ofte som det mest sentrale i Mulamadhymakakarika. Buddhas lære om betinget tilblivelse er av sentral betydning for Nagarjuna. Denne læren knytter Nagarjuna opp til begrepene egennatur, svabhava, og tomhet, sunyata. I sin fortolkning av den betingede tilblivelse viser Nagarjuna at elle ting, fenomener og følelser etc. ikke har en egennatur. Ut fra denne tolkningen av betinget tilblivelse ble 'tomhet' et sentralt begrep. Det er for sin særegne utvikling og forståelse av tomhetsbegrepet at Nagarjuna er mest kjent, et begrep som senere nærmest er blitt synonymt med hans lære og tradisjonen som fulgte. Tomhet er et sentralt begrep også denne oppgaven, og jeg drøfter forbindelsene mellom dette begrepet og forholdet til språket. Diskusjonen om Nagarunas forhold til essensialisme og nihilisme berøres også.