"Til døden skiller dere ad?" : om skilsmisse i rabbinsk jødedom og tidlig kristendom

Abstract

I den rabbinske jødedommen og tidlige kristendommen i antikken finner vi to vidt forskjellige skilsmissetradisjoner. Til tross for at begge religionene oppstod i samme landområde og delte de samme hellige tekstene, Den hebraiske bibelen, hadde de ulike holdninger til hvorvidt det var lov for en mann å skille seg fra sin hustru. Mens jødedommen tillot skilsmisse på ethvert grunnlag, var skilsmisse fra begynnelsen av forbudt i kristendommen. Svaret på hvorfor de to religiøse tradisjonene skilte seg så sterkt fra hverandre på dette området kan vi finne i ideen om naturlig lov, og sammenhengen mellom religiøse lover og moral i et slikt perspektiv. Naturlig lov kan forstås i motsetning til en positiv, menneskeskapt lov. En naturlig lov er absolutt og følger et ubrytelig mønster, og gjelder for alle mennesker til alle tider. Den kan derfor ikke være tilfeldig, men er tvert imot tilgjengelig for alle mennesker gjennom deres rasjonelle fornuft. Både innenfor jødedom og kristendom forstås Gud som den som determinerer etikk og moral. Det Gud bestemmer er godt er også moralsk. De religiøse lovene skal hjelpe menneskene til å oppfylle Gud plan for skaperverket og å innfri de eskatologiske forventningene. For å gjøre dette må menneskene leve i tråd med Guds vilje, noe menneskene kan få kunnskap om enten gjennom åpenbarte lover eller gjennom naturlig lov. I rabbinsk jødedom kan skilsmissetradisjonene forstås som en del av Guds åpenbarte lover, de leveregler som Gud har laget spesielt for det utvalgte, jødiske folket. Disse lovene er ikke universelle, men et uttrykk for Guds vilje, og formålet med dem er å teste folkets lydighet. Lovene var gitt fordi Gud ville det skulle være slik, han kunne like gjerne valgt andre lover. Lovene var derfor ikke knyttet til det gode eller det onde i seg selv, det vil si til en universelt gyldig moral. Slik forbudet mot å spise svinekjøtt ikke var gitt det jødiske folket fordi det å spise svinekjøtt i seg selv er umoralsk, var det heller ikke umoralsk å skille seg i den rabbinske jødedommen, da begge lovene er en del av samme typer lover, de spesifikt jødiske lovene vi finner i den skriftlige og den muntlige Toraen. Skilsmisselovgivningen i rabbinsk jødedom kan derfor ikke sies å være en del av en fornuftstilgjengelig naturlig lov. I tidlig kristendom legitimeres skilsmisseforbudet i skapelsesberetningen, i historien om hvordan Gud skapte mann og kvinne for å høre sammen i ekteskapet. Fordi Gud har sammenføyd mann og kvinne i ekteskap kan ikke menneskene skille dem, og forbudet mot skilsmisse er dermed universelt og ubrytelig som en del av menneskenes natur. Ut fra bruk av fornuften kan alle mennesker få kunnskap om at skilsmisse er mot Guds vilje, og dermed en umoralsk handling. Det trengs ingen åpenbarte lover for å bekrefte forbudet. Skilsmisse kan derfor forstås ut fra naturlig lov i kristendommen, og er en universell og absolutt morallov.