Den muslimske fødselsmaskinen, en orientalistisk myte? : en undersøkelse av befolkningspolitikken i to islamske land

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg forholdet mellom islam og fruktbarhet. Dette gjør jeg ved å se på befolkningspolitikken i to ulike islamske land, Bangladesh og Iran. Jeg hevder at det ikke finnes noen direkte sammenheng mellom islam og fertilitet. Islam medfører ikke automatisk høy eller lav fertilitet og det er ikke noe i den islamske rettslæren som gir et forbud mot prevensjon eller familieplanlegging. I stedet hevder jeg at det er de ulike landenes politiske kontekst som former både befolkningspolitikken og i hvilken grad islam påvirker denne. Det er allikevel en sterk oppfatning i populærkulturen om at det er ”noe” med islam og muslimer, som gjør at de får så mange barn. Jeg har med denne oppgaven prøvd å sette dette ”noe” i kontekst med orientalisme. Orientalismebegrepet, introdusert av Edward Said i 1978 demonstrerte at orienten ikke bare er et faktisk sted, men også en akademisk reproduksjon av vestlige ideer om hva orienten skulle være. Orientalisme innebærer at det eksisterer fundamentale forskjeller mellom vestens og orientens samfunn, kultur og mennesker. Islam blir brukt som en kategori på alt det vi i vesten oppfatter som annerledes, som for eksempel høy fertilitet. I oppgaven beskriver jeg to islamske land, Bangladesh og Iran, hvor myndighetene har hatt en sterk satsing på familieplanlegging. Dette for å vise at det er mulig, i islamske land, for myndighetene ha en klar og ambisiøs befolkningspolitikk med satsing på familieplanlegging. Empirien viser også at det er mulig å få en generell støtte for dette i den muslimske befolkningen.