Et buddhistisk kloster i Rikon : En studie av religion blant eksiltibetanere i Sveits

Abstract

Denne studien har fokusert på hvordan en tibetansk eksilgruppering søker å ivareta sin religiøse kultur. Jeg har tatt utgangspunkt i gruppens åndelige sentrum, og studert hvordan dette har fungert igjennom de snart førti årene som har gått siden klosteret sto ferdig i Rikon i 1968. Dette har inkludert en fremstilling av klosterets bakgrunn, bygging og bruk, og de ulike endringene dette har medført, både sammenliknet med det sterkt buddhistiske tradisjonelle Tibet, og i løpet av eksilet. På tvers av endringene har jeg forsøkt å si noe om klosterets betydning for tibetanerne i Sveits, først i lys av teodicé relatert til eksilsituasjonen, og utviklingen av en ikke-sekterisk buddhisme som en etnisk markør for tibetanerne. Her synes klosteret å være av stor betydning. Da de unge tibetanerne ikke synes å ha like stor interesse for religion som deres foreldre, samtidig som de ønsker å videreføre den tibetanske kulturen, har jeg deretter forsøkt å forstå deres ståsted ut i fra en endring i buddhismens fokus. De unges engasjement er relatert til klosteret da dets hovedoppgave nå må sies å være videreføring av den tibetanske kulturen, noe som også er en viktig agenda hos den tibetanske ungdomsforeningen (VTJE). En skulle derfor tro at klosteret var av stor betydning for foreningens medlemmer, og en forståelse av endringen i buddhismen er dermed viktig for å overvinne paradokset om at politisk aktive tibetanere kjemper for noe de ikke interesserer seg for. Jeg har søkt forståelse av de unges forhold til buddhismen som en konsekvens av at klosteret befinner seg i det sekulære sveitsiske samfunnet, da de ulike forståelsene av sekularisering best kan forklares som endring, ikke bortfall. Retningen religionen har tatt har jeg igjen forsøkt å forklare i lys av Vestens forestillinger om Tibet, da disse synes videreført gjennom Dalai Lama til mine informanter.