Gud ble menneske for at mennesket skulle bli gud : En fremstilling av den ortodokse kirkens lære om menneskets theosis samt en kortere presentasjon av en nådtidig pinsepastor i møte med kirkefedrene og ortodoks spiritualitet.

Abstract

”Jeg har sagt: Dere er guder, den høyestes sønner er dere alle, Salme 82, 6.

”Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere får del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret”, 1. Peter 1, 4.

Hvordan kan Den Treenige Gud være gjenstand for forening og for mystisk erfaring? Spørsmålet ble gjenstand for en livlig teologisk debatt på midten av 1300-tallet. Læren er intimt knyttet til dogmet om treenigheten og spørsmålet om Guds uutgrunnelige vesen.

Den patristiske forståelsen av den kristne tro og teologi innebærer at Gud åpenbarer seg for menneskene seg i sin eksistens utenfor sin egen natur, gjennom sine virkninger eller energier. Mennesket, skapt i Guds bilde og i Guds likhet, bærer i seg muligheten til å oppnå guddommelig natur og derigjennom bli en ”skapt gud av nåde”. Guds guddommeliggjørende nåde, hans energier, gjør de som tar del i disse til en del av ”det uskapte”. Om mennesket ikke ønsker å ta del i den guddommelige nåden forblir det et skapt konsekvens av Guds energi.

Mens Guds indre vesen for evig ligger utenfor hva menneskene kan begripe, fyller hans nåde liv og kraft hele universet og er direkte tilgjengelig for mennesket. Når et menneske erfarer eller tar del i Guds energier, erfarer han samtidig Gud selv, og har del i ham. Gud er helt og fullt til stede i sine energier. Skillet mellom Guds vesen og Guds energier åpner for en direkte og mystisk forening av menneske og Gud, og er det kirkefedrene kaller theosis. Mennesket kan la seg fylle av det evige uskapte guddommelige lyset og derigjennom skue Gud.

Foreningen med Gud er et mysterium som fullbyrdes i det enkelte mennesket. Det som ikke skjer i frihet, bevisst og frivillig, har ingen personlig verdi. Forsakelser og lidelser kan ikke bli en vei til forening om de ikke er frivillig akseptert. Desto mer et menneske gjør framskritt på foreningens vei, desto mer bevisst blir det på at det er skapt i Guds bilde og til Guds likhet.