Plass til islam i Norge? : en studie av Fremskrittspartiets holdning til muslimer og islamsk praksis i Norge

Abstract

Denne oppgaven har, ved hjelp av Fremskrittspartiets Prinsipp- og Handlingsprogram, utvalgte stortingsdokumenter, medlemsavisen Fremskritt og intervjuer med to stortingsrepresentanter, undersøkt noen av de dilemmaer som har oppstått etter hvert som innvandringen fra 1970-tallet har gjort Norge til et multikulturelt samfunn. De valgte dilemmaene er på ingen måte eksklusive for Fremskrittspartiet, men jeg har tatt for meg partiet for det første fordi det har en særegen posisjon i norsk innvandringspolitikk. Den andre grunnen til at jeg har valgt nettopp Fremskrittspartiet, er en interesse for partiets påstander om at deres løsning, eller vei ut av, dilemmaene, vil bidra til mindre avstand mellom oss på den ene siden og dem på den andre siden, og en mer fruktbar integreringspolitikk. Mitt spørsmål, som jeg har forsøkt å svare på og gi belegg for i denne oppgaven, er hvorvidt resultatet i praksis blir det motsatte: Fremskrittspartiets rigide forståelse av hvem som skal inkluderes i betegnelsen folket ; hyllesten av et mangfold som i praksis kun gjelder på et overfladisk nivå og gjør at mangfoldet ikke skal utfordre det bestående; oppfatningen om at særordninger virker både diskriminerende og marginaliserende; og ønskene om å begrense synlige uttrykk for fremmede religiøse tradisjoner tross en fastholdelse av liberalismens tese om individets valgfrihet, kan like gjerne føre til større avstand mellom oss og dem , ved at innvandere tvinges til å være like, men likevel ikke blir ansett som likeverdige. Fremskrittspartiets utsagn satt ut i praksis kan altså like gjerne føre til marginalisering av minoritetsgrupper for jo mer diskriminering og sosial eksklusjon minoritetsmedlemmer møter, jo mer tenderer de til å fokusere på grunnen til at de diskrimineres, som for eksempel religionen. Resultatet kan bli det samfunnet som Fremskrittspartiet advarer mot.