Abstract
Sammendrag
Med Kaos som Kosmos er først og fremst en fremstilling av hvordan den vestlige esoteriske eller okkulte tradisjonen kan fremtre innenfor dagens religiøse mangfold. Kaosmagi kan beskrives som en eklektisk og ironisk form for moderne vestlig okkultisme i skjæringspunktet mellom nypaganisme og ”new age science”. Jeg drøfter fenomenet på bakgrunn av kaosmagiske håndbøker forfattet av Peter Carroll og Phil Hine. Begrepet kaos i kaosmagi henspiller på inspirasjonen fra fysikkens kaosteorier og viser til en tilfeldig og ubevisst kraft som ligger bak alle tanker og handlinger. Magibegrepet viser til den okkulte arven som kaosmagien hevder å forvalte. I oppgaven forsøker jeg å besvare følgende spørsmål: Hvordan skapes og opprettholdes en kosmologi basert på kaos i lys av vår vestlige kulturkontekst? Oppgavens problemstilling innebærer en kulturanalyse av kaosmagien både i en historisk og en samtidig kontekst. Jeg gir en inngående behandling av termene esoterisk og okkult, den skjulte eller hemmelige kunnskapen, og beskriver det esoteriske verdensbildet. Mitt utgangspunkt er å se på kaosmagi som en sekularisert videreføring av den esoteriske tradisjonen. Carroll og Hine kan regnes som forvaltere av tradisjon når de baserer sitt system på den okkulte retningen, men de kan også regnes som nyskapere når de tilfører denne tradisjonen et nytt metaforspråk hentet fra moderne naturvitenskap og teknologi. Emisk sett forvalter den kaosmagiske ordenen IOT den magiske tradisjonen helt fra tidlig sjamanisme frem til i dag. Menneskehetens mentalitetshistorie skal ha utviklet seg gjennom ulike stadier i en syklisk tidsmodell, der urtidens magiske bevissthet atter er i ferd med å få fotfeste i vår kultur. Jeg har videre beskrevet kaosmagiens tradisjonsdannelse som en antimoderne reaksjon mot meningstap i en virkelighet med et uoversiktlig mangfold av valg og muligheter. Kaosmagiens forhold til vår (post)moderne verdens mangfold kan beskrives gjennom utsagnet ”nothing is true, everything is permitted”: Det eneste dogmet er at det ikke finnes noe dogme. Carroll og Hine oppfordrer leseren til å benytte seg av symboler fra både religiøs og ikke-religiøs kontekst for å utforme sin individuelle rituelle praksis. Bruk av populærkulturelle kilder som H. P. Lovecrafts ”Cthulhu Mythos” er med på å utviske skillet mellom sakral og profan sektor, noe jeg har foreslått å sammenligne med den samfunnsvitenskapelige termen dedifferensiering. Avslutningsvis har jeg forsøkt å fastslå kaosmagiens myte eller metafortelling. Jeg hevder at denne metafortellingen står i relasjon til at ”ingenting” er sant fordi den er troen på myten om vitenskapen, troen på at vitenskapen i fremtiden vil komme frem til det som i dag kan erfares ved hjelp av magi.