| dc.description.abstract | Sammendrag
Denne oppgaven tar sikte på å belyse hvordan den iranske staten, gjennom skolesystemet, har forsøkt å sosialisere studentene, og hvorvidt dette har gitt resultater. Hoveddelen av analysen baseres på formelle intervjuer med 26 studenter fra Universitetet i Teheran. Disse intervjuene ble gjort på et tre måneders feltarbeid i Teheran høsten 2004. Studenter har spilt en viktig rolle i Irans politiske utvikling de siste femti årene. Etter revolusjonen i 1979 ble hele utdanningssystemet reformert fordi det nye regimet ønsket at den oppvoksende generasjon skulle oppdras til å bli gode muslimer og lojale støttespillere for staten. I dag er ca 70 % av befolkningen under 30 år.
Analysen av mina data viser at regimets islamiseringsforsøk av den unge generasjonen må sies å ha mislykkes. Det kan være mange ulike årsaker til dette. Informantene selv trakk frem at både pensumet og lærerne var dårlige. En annen viktig årsak mener jeg er at mange av de ansatte i skoleverket ikke selv støtter regimet, noe elevene ofte legger merke til. Flere informanter trakk også frem at mange unge var så lei av alt som hadde med religion å gjøre at de derfor valgte å ta avstand.
Jeg fant at det er store forskjeller i studentenes syn på islam. Mange unge tar klart avstand, mens andre er sterkt troende. Felles for alle de troende og praktiserende informantene, bortsett fra en, var at de sa at de var troende muslimer, men samtidig tok avstand fra regimets tolkninger. De kritiserte blant annet regimet for å glemme at valgfrihet var et essensielt trekk ved det de karakteriserte som det virkelige islam.
Alle de troende informantene kom fra religiøse familier. Blant informantene som ikke regnet seg som troende muslimer, kom noen fra familier som var sterkt imot alle former for religiøsitet. Andre hadde vokst opp i religiøse familier og tatt avstand fra islam da de ble eldre. Selv om de har lært om islam hele skolegangen har de ikke internalisert budskapet, og skolens sosialiseringsforsøk har dermed ikke påvirket dem i den grad det var intendert.
Ved de forrige president- og majlisvalgene hadde de fleste informantene stemt likt. Denne tilsynelatende enigheten i politisk syn viste seg å heller være et uttrykk for begrensningene i det iranske politiske systemet, enn et reelt uttrykk for studentenes politiske overbevisning. Alle informantene var misfornøyde med den politiske situasjonen i Iran, men hvilke endringer de ønsket var det derimot store uenigheter om. Alle svarte at de ønsket demokrati, men da jeg ba om en utdyping av hva de la i demokratibegrepet fikk jeg veldig varierende svar. De tydeligste forskjellene var mellom de troende og de ikke-troende, selv om dette ikke var helt konsekvent. Et flertall av de troende ønsket en form for islamsk demokrati, men ikke slike det er i dagens Iran. Alle de ikke-troende informantene ønsket en vestlig form for demokrati.
Informantene uttrykte motstand mot regimet var svært ulikt. Noen tok avstand fra alt som hadde med politikk å gjøre mens andre var aktive i studentorganisasjoner som gir rom for å utøve politisk motstand. | nor |