Martyrium som bloddåp : Passio sanctarum Perpetuae et Felicitatis i lys av tidlig kristen initiasjonspraksis

Abstract

Passio Sanctarum Perpetuae et Felicitatis er en gripende martyrtekst om seks kristne som ble fengslet og henrettet for sin tro tidlig i det tredje århundre. Hovedpersonen i beretningen er kvinnen Perpetua. De fem andre som ble arrestert og som satt i fengsel sammen med henne er Revocatus, Felicitas, Saturninus, Secundulus og Saturus. Vi vet i dag ikke hvem som har skrevet Passio. Forskere har generelt behandlet Passio som bestående av tre atskilte deler: Redaktørens innledning (i-ii) og avslutning (xvi-xxi), Perpetuas fortelling inkludert hennes fire visjoner (iii-x), og Saturus visjon (xi-xiii). Redaktøren understreker at både Perpetua og Saturus har skrevet sine beretninger selv. Dagboken til Perpetua er særlig blitt viet mye oppmerksomhet, mens visjonen som er tilskrevet Saturus er utelatt i flere analyser. Dette skyldes først og fremst at Perpetuas beretning blir regnet som en av de første kristne tekster skrevet av en kvinne. I min analyse av Passio vil jeg behandle teksten som et hele og med dette som utgangspunkt undersøke hva redaktøren ønsket å formidle da han bestemte seg for å sette sammen disse to tekstene og selv legge en ramme rundt den. Min tese er at både dåpssymboler og -riter blir benyttet i Passio for å understreke betydningen av martyriet. Jeg vil derfor hevde at redaktøren og forfatteren(e) av Passio bevisst benyttet velkjent dåps- og initiasjonssymbolikk for å vise at martyrdøden var en dåp. Forestillingen om at martyriet var en dåp ser vi både hos Tertullian og hos redaktøren av Passio. To ganger kaller redaktøren martyriet for dåp. Ifølge ham skal Felicitas bli vasket i den andre dåp , og under henrettelsene tolker han publikums elleville jubel som den andre dåpens vitnesbyrd når en av martyrene i Passio blør i hjel. I kapittel II redegjør jeg for Passio og de overleverte kodekser, grunnleggende problemstillinger angående teksten, og diskutere om vi bør plassere teksten innenfor den kristne hovedstrøm eller den ekstatisk-profetiske bevegelsen den nye profeti. I kapittel III redegjør jeg for tidlig kristen initiasjon omkring 200-tallet generelt, og i Nord-Afrika på Tertullians tid spesielt. Denne redegjørelsen leder frem til kapittel IV og hovedtemaet for oppgaven, nemlig Passio i lys av tidlig kristen initiasjonspraksis. Hele teksten kan imidlertid leses i min norske oversettelse i appendiks I der også van Beeks kritiske utgave av det latinske dokumentet er å finne.