The task of reviving islam : Qadi-domstolens betydning for islamiseringen i Kenya

Abstract

Sammendrag:

Denne oppgaven belyser den muslimske qadi-domstolens betydning for islamiseringsprosessen i Kenya. I forbindelse med moderniseringen av den kenyanske konstitusjonen, har den tradisjonelle qadi-domstolen blitt foreslått fjernet. Dette har ført til betydelige protester fra muslimer som utgjør en minoritet i Kenya. Motstanden har ført til at muslimene har fått en ny islamsk bevissthet som peker på en radikalisering mot islamisme, som på mange måter innebærer en kulturkritikk av Vesten og en idealisering av islam.

I dag fungerer denne domstolen som domutøvende konfliktråd med myndighet innenfor familierett. Fornyet kampvilje for å beholde særtrekk ved den tradisjonelle, lokale islamformen, er også en klar tendens. Dette gjelder blant annet qadienes liberale praksis ved ekteskap og skilsmisse, noe som gjør at særlig muslimske kvinner ønsker å beholde qadi-domstolen. At kvinner gis skilsmisse hos en qadi er svært vanlig i Kenya, derfor kjemper kvinnene for å beholde sharia-domstolen som de føler garanterer for denne friheten i et ellers mannsdominert samfunn.

Islamister kritiserer derimot qadienes praksis og ønsker at domstolen skal reformeres. Dette reflekterer en drakamp innad i det muslimske miljøet mellom konservativ islam og den mer særegne, afrikanske islamformen. Konservative strømninger har vært økende, blant annet gjennom wahhabismens vekst i Kenya fra 1970 tallet. Kritiske røster hevder at qadiene ikke er tilstrekkelig utdannet, er vilkårlig i domsavsigelser og myndighetenes øyentjenere.

Tilnærmingen til qadi-domstolens betydning i Kenya er basert på feltarbeid med vekt på den kvalitative metode. Deltagende observasjon og respondentsamtaler danner basis for den empiriske delen, mens kategori og diskursanalyse ble et nyttig redskap også under drøftingen. Jeg kategoriserer med utgangspunkt i Hasan al-Turabi som klassisk islamisme ideolog, men også fra de ideologiske perspektivene til blant annet Sayyid Qutb og Mawlana Mawdudi. Poenget er å benytte al-Turabis teoretiske definisjon av den ideelle islamistiske stat og se i hvilken grad trekk ved islamisme preger holdningene til respondentene.

Sentrale spørsmål blir da: Griper islamisme inn i den afrikanske muslimers selvforståelse og vekker til opprør mot sekularisering og materialisme? Er kampen for å beholde qadi-domstolens familieverdier et uttrykk for dette opprøret? Hvorfor kalles domstolen kvinne-domstolen? Har motstanden mot qadi-domstolen gitt islam en ny symbolverdi som en livsform som er et alternativ til den vestlige? Hvorfor engasjerer ikke muslimske ledere seg mer for å løse fattige muslimers utfordringer i Kenya isteden for å klage over Vesten?

Jeg har særlig aktivt brukt sitater fra intervjuene fordi det gir en større nærhet til informantenes uttalelser i presentasjonen av det empiriske materialet. Analysen og avslutningen viser hvordan den fornyede interessen for qadi-domstolen henger sammen med trekk ved islamisme i Kenya, men også at motstanden mot domstolen har ført til en forsterket muslimsk identitet knyttet til den tradisjonelle, mer liberale formen for islam.