Zakat, sadaqa og solidaritet. : Unge muslimers begrunnelser for å gi til bistand.

Abstract

Sammendrag Denne oppgaven er en kvalitativ intervjuundersøkelse som har kartlagt holdninger til bistand og fattigdom blant 15 unge muslimer i Oslo, alle født eller oppvokst i Norge. Informantenes svar analyseres i lys av vestlig og islamsk bistandsdiskurs.

Noen av informantenes holdninger innebærer en viss avstand til tradisjonell islamsk rettslære. Dette gjelder først og fremst spørsmålet om hvorvidt ikke-muslimer er verdige trengende. Informantene tolker islam slik at det ikke er noe forbud mot å gi til ikke-muslimer, og flere av dem mener at solidaritet med muslimer er irrelevant i denne sammenheng. Informantene er tydelig overbevist om at det er deres oppfatning av islam som er ”den riktige” selv om de åpent anerkjenner at andre muslimer er helt uenig med dem i dette.

Selv om informantenes holdninger ikke var preget av en partikluær solidaritet når det gjaldt religion, var den partikulære solidariteten til opprinnelsesland fremtredende. Informantene begrunner bistand med at de er solidariske med mennesker som bor i landet de selv eller foreldrene opprinnelig kommer fra. En slik partikulær solidaritet passer inn i både vestlig og islamsk bistandsdiskurs, men den er i liten grad religiøst begrunnet hos mine informanter.

Informantene oppfatter sin egen islamske tro som en enhetlig etisk tradisjon de kan ta i bruk i Norge når det gjelder veldedighet på global skala. Det er vanskelig å argumentere for noen av holdningene er eller tilhører den ene eller andre tradisjonen, ettersom norske, muslimske ungdommer har gjort dem alle til sine egne. Informantene opplever at egen religiøs identitet ”passer inn i” et norsk bistandsengasjement. Flere av informantene ga uttrykk for at det at muslimer og kristne kunne være enige om universelle verdier styrket påstanden om at de er nettopp dét – universelle.

Som mine informanter tydelig viser kan en fint kombinere elementer fra både islamsk og vestlig bistandsdiskurs, noe som kanskje vil overraske noen og være med på å endre den norske bistandssektorens selvforståelse.