Abstract
Denne hovedfagsoppgaven behandler hvordan den pakistanske barelwibevegelsen gjennom sin teologi og religionspraksis forklarer, legitimerer og opprettholder pirinstitusjonen i Pakistan og Norge. Intensjonen med dette arbeidet er å belyse en kulturtradisjon som majoriteten av den muslimske befolkningen i Norge er tilknyttet. Oppgaven tar for seg ulike faktorer som ligger til grunn for den store oppslutningen barelwibevegelsen har både i Pakistan og i Norge, og viser pirinstitusjonens funksjon og betydning i et historisk, sosiopolitisk, teologisk, psykologisk og modernitetsteoretisk perspektiv.
I følge barelwimuslimene står piren i en genealogisk og spirituell forbindelse til profeten Muhammed, og er dermed spesielt kvalifisert til å veilede sine tilhengere i å leve i tråd med sharias forskrifter. På samme tid er pirismen og sufismen en motvekt til den radikale legalistiske islamismen, og blitt utviklet for å fylle den manglende emosjonelle dimensjonen i religionen. I forlengelse av dette blir det i oppgaven stilt spørsmål om det er lettere for kvinner å være rituelt aktive innenfor pirinstitusjonen og barelwibevegelsen, enn i mer legalistiske islamske retninger.
Mausoleene til de hellige pirene er omringet av en guddommelig kraft kalt baraka, som nedarves til neste generasjons pirer. At piren har gudgitte magiske egenskaper som følge av den nære forbindelsen til Gud, blir møtt med kritikk fra ulike islamistbevegelser. Motstanden skyldes at pirismen bryter tawhid-prinsippet om Guds enhet, men har også maktpolitiske årsaker. Oppgaven ser på hvordan pirene innenfor barelwibevegelsen anvender sin religiøse autoritet til å legitimere makt også i verdslige anliggender. I den forbindelse blir det belyst hvordan ulike politiske makthavere har forholdt seg til pirene og pirinstitusjonen. Gjennom en presentasjon av Golra Sharif, en sufihelligdom som er svært betydningsfull for barelwimuslimene, får man videre et innblikk i sufikulten og ritualenes sosiale og kulturelt identitetsskapende funksjon.
Oppgavens siste del omhandler barelwibevegelsen i Norge. Her forsøkes det å falsifisere antropolog Nora Ahlbergs 13 år gamle teori som hevdet at barelwibevegelsen ikke vil kunne bevare sin religiøse tradisjon i en norsk diaspora, da denne tradisjonen kun er overlevningsdyktig i sitt opphavslands kulturelle kontekst. Gjennom forfatterens empiriske materiale og bl.a Lester Kurtz teorier knyttet til mekanismer i identitetskonstruksjonprosessen innenfor religiøse organisasjoner, argumenteres det for hvordan barelwibevegelsen tilpasser sin teologi og bevarer sin religionspraksis, i møte med henholdsvis modernitet og globalisering.