Kaos i kulissene : En religionshistorisk studie av velayat-e faqih i iransk innenrikspolitikk i perioden 2011-1989.

Abstract

Sammendrag Denne masteroppgaven omhandler ulike politiske diskursers syn på doktrinen om velayat-e faqih og embetet øverste leder i Iran. De ulike diskursene har divergerende meninger om hvordan doktrinen skal implementeres i det iranske lovverket, og i hvilken grad den skal inkluderes i en eventuell demokratisk utvikling av statsstrukturene. De geistliges involvering i styringen av en islamsk stat har gjennom historien vært diskutert både i islam, så vel som i Iran, og holdningen til nettopp denne problemstillingen har vært med på å definere de ulike diskursene og faktiske politiske fraksjoner. Synet på øverste leders posisjon i det politiske landskapet kan knyttes til det Max Weber omtaler som institusjonalisering av karisma: I det iranske tilfellet var ayatollah Khomeini den klare lederfiguren for den islamske revolusjonen i 1979, takket være sin utpregede karisma og rolle som demagog. Dette er egenskaper Ali Khamenei har vist seg å mangle, noe som også har preget hans utøvelse av og videreføring av embetet. Som resultat har splittelsene innad i og mellom regimet og folket vokst, og Khamenei har følgelig måttet bruke mer vold som middel i den politiske elitens forsøk på å kvele de etter hvert sterke kravene om politisk reform og redusering av øverste leders makt. Vurderingen av Khameneis legitimitet varierer mellom diskursene, og stadig flere av de som tradisjonelt har støttet opp om de post-revolusjonære politiske strukturene vender seg bort fra systemet. Fremveksten av en religiøs reformbevegelse og presidentvalget i 2009 framstår som avgjørende faktorer for den senere politiske utviklingen, og har lagt grunnlaget for kritikk av øverste leders autoritet. Innen den religiøst reformistiske diskursen er det et ønske om å gjøre slutt på makthavernes monopol på fortolkning av islam, som i forlengelsen gir utslag i kritikk av doktrinen om velayat-e faqih, som plasserer makten og utøvelsen av den hos den klerikale klassen. Khameneis utøvelse av øverste leder-embetet har bidratt til økt splittelse i det politiske landskapet, mens det iranske folket innser begrensningene i politisk deltagelse. I oppgaven konkluderes det med at øverste leder Khamenei nå mangler legitimitet både på religiøst og politisk grunnlag, dersom den vurderes mot Webers definisjon av legitimitet og Khomeinis ideologi. Man sitter igjen med en statsleder som i dag har kun juridisk legitimitet, takket være embetets forankring i den iranske grunnloven. Synet på legitimiteten kan sies å ha utviklet seg parallelt med Khameneis misbruk av makt basert på religiøse doktriner, hvor Khomeinis revolusjonære ideologi brukes som fasit på shia-islamske tanker om styringen av en islamsk stat.