| dc.description.abstract | Hvorfor har buddhisme, med spesiell vekt på meditasjon, blitt en populær ’subkultur’ blant en del europeere og nord-amerikanere? Min teori er at buddhistisk meditasjon appellerer fordi den framstilles i ’moderne buddhisme’ (hvor Thích Nhât Hanh og Buddhadasa Bhikkhu er sentrale skikkelser) som både et medkulturelt og motkulturelt fenomen.
En måte å tolke deres framstilling av 'Anapanasati-sutta' (”teksten om oppmerksomhet på inn- og utånding”) på, er nemlig å se denne meditasjonsformen som en anvendelse av modernitetens idealer på ens indre liv. Her blir 'anapanasati' en metode for å nå fram til sannheten (oppvåkning/nibbana), som hviler på en siste-instans (virkelighetens ytterste natur/’the natural religion of non-selfishness’) – hvor man gjennom en avsløringsstrategi (oppmerksomhetsmeditasjon) ser ’ting som de er’, og gjør framskritt i en utviklingsprosess som leder til større indre frihet. I forbindelse med dette diskuterer jeg også forholdet mellom modernitet og postmodernitet, og velger å sette munkene i en ’senmoderne’ sammenheng.
Denne framstillingen av buddhistisk meditasjon mener jeg henger sammen med at moderne buddhisme bevisst eller ubevisst ofte søker å framstå som et eksistensielt og terapeutisk budskap som kan lindre eller helbrede modernitetens påkjenninger. Med ’modernitetens påkjenninger’ refererer jeg spesielt til tap av mening og ytterste verdier (jamfør Max Webers tanker om at ensidig instrumentell rasjonalitet og teknologisk utvikling leder til nihilisme), samt tap av stabilitet, kontinuitet og identitet (jamfør Otto Krogseth og Robert N. Bellahs tanker om moderniteten som kjennetegnet av utdifferensiering i ulike samfunnssektorer, en mengde ulike sosiale roller, og sosiale endringer uten referanser til fortida). Moderne buddhisme, sett i en videre kulturell sammenheng, vil etter min mening gjerne framstå som å 1) være i harmoni med en udogmatisk, moderne vitenskapelig holdning, 2) handle om individuell psykologi, 3) tilby konkrete metoder for mental forbedring og utvikling, velvære og ’frihet’, 4) tilhøre en levende historisk tradisjon, noe som kan appellere til folk som har mistet fotfestet i egen religiøs tradisjon, eller ser den som irrelevant, 5) gi et etisk rammeverk som først og fremst er basert på empati, noe som kan motvirke modernitetens tendenser til nihilisme og hedonisme, og 6) være i harmoni med etterkrigstidas tanker om det ’desentrerte selvet’ (jamfør buddhismens 'anatta'), som lever i en situasjon preget av stadig forandring (jamfør buddhismens 'anicca').
Min mening er at moderne buddhisme, og spesielt vekten på buddhistisk meditasjon, er en historisk og kulturelt betinget religiøs respons på moderne samfunnsbetingelser, spesielt utløst av kolonimaktenes involvering i Asia og oversettelsen av buddhistiske tekster fra 1800-tallet og utover. Oppgaven forsøker med andre ord å belyse inngående hvordan Thích Nhât Hanh og Buddhadasa Bhikkhu både framstår som 1) tradisjonsbærere i forhold til sine respektive buddhistiske tradisjoner, Zen og Theravada, 2) grenseoverskridere i at de låner av og inspireres av hverandres tradisjoner, og 3) nytolkere i at de gjennom ulike grep søker å presentere buddhismen, og spesielt buddhistisk meditasjon, for et ’moderne’ publikum.
Til tross for deres ’moderne’ vinkling, finner jeg at tradisjonelle skillelinjer lever videre i deres framstilling av meditasjon, spesielt gjennom betoningen av henholdsvis arahat- og bodhisattva-idealet. Disse ulike stereotypiene framstår samtidig i en viss ‘hybridisert’ utgave - som en aktiv arahat involvert i verden (hvis vi tar i betraktning Buddhadasas videre forfatterskap), og en jordnær bodhisattva som også trener seg i oppmerksomhet på pusten. Arahaten og bodhisattvaen virker i en moderne, sekulær verden hvor vitenskapen har overtatt mye av den tidligere kosmologiens forklaringskraft - buddhismens budskap er tilpasset ‘det moderne’. | nor |