Kommunikasjon med døde som kilde til kunnskap og makt i norrøne myter og riter

Abstract

I denne oppgaven tar jeg for meg hvordan det å kommunisere med døde kunne være en viktig kilde til både kunnskap og makt i vikingtiden. I svært mange av kildene vi har til denne tiden kan man finne et veldig fokus på det å skaffe seg kunnskap, og det å være kunnskapsrik. Med denne kunnskapen følger gjerne makt. Basert på lovene som forbyr kommunikasjon med døde har jeg delt den inn i tre kategorier; seid, oppvekking og útiseta.

Ved hjelp av eksempler hentet fra eddadikt, sagaer og runesteiner forsøker jeg å undersøke kommunikasjonens form, grunnlag og funksjon, og sette den inn i et større samfunnsmessig perspektiv. Kommunikasjonen med døde kan definere som et fenomen som sier noe om hvordan menneskene i vikingtiden tenkte om seg selv, samfunnet og verdensordenen. Døden var ikke en endelig avslutning, men overgangen til noe annet, og de dødes kunnskap og spådommer driver verden fremover. De magiske ritualene for å kommunisere med døde kunne befeste politisk makt og arverettigheter, men kunnskapen som ble en til gode kunne også være mer anvendelige råd i hverdagen, som legekunnskap og formler for å berge seg på havet. Det er allikevel skjebnen, verdens og enkeltmenneskers, som står i sentrum, og kunnskap om denne kunne en altså hente fra dødsrikene.