Med diesel i blodet og asfalt i blikket : en studie av hverdagsliv og identitet innen langtransport

Abstract

Hverdagen til langtransportsjåfører er i fokus for denne oppgaven. Jeg har belyst spørsmålene: Hvordan er hverdagen til langtransportsjåfører? Og hvordan ser sjåførene på seg selv og sin egen arbeidssituasjon i relasjon til samfunnet ellers? For å svare på disse spørsmålene har jeg intervjuet ni langtransportsjåfører og fulgt med på flere turer i lastebil. En hypotese om at yrket er så gjennomgripende at man egentlig kan snakke om en livsstil ligger til grunn for undersøkelsen. Langtransportsjåfører har langt i fra en ensartet hverdag. Godstyper, kjøring innenlands kontra utenlands, linjekjøring eller løskjøring er variabler som i høy grad er strukturerende for sjåførenes dager. Relasjonen til lastebilen er viktig. Hvilke muligheter sjåførene har til å bestemme over den er utslagsgivende for hvor nært forholdet blir. Bilen kan være arbeidsredskap, arbeidsplass og hjem for sjåførene. Veien er også arbeidsplass. Sjåførene er jevnt over kritiske til forholdene på og rundt norske veier. Holdningen til kjøre- og hviletidsreglene kan oppsummeres i ”nødvendige, men brysomme”. De er bra å ha som et vern, men samtidig begrenser de sjåførenes muligheter til å strukturere sine egne dager. Dermed reduserer reglene frihetsdimensjonen ved yrkesformen, det som alle fremhever som positivt med langtransport. Langtransport er et yrke der utøverne av det må leve med risiko, og det er preget av ensomhet. Sjåførene føler seg presset fra mange kanter. Arbeidsgivere og familie vil ha mest mulig av deres tid. Kjøringene skal tilpasses kunders krav om just in time leveringer, samtidig som lover og regler skal overholdes. Kulturelle forestillinger som ikke yter sjåførene rettferdighet i forhold til jobben de gjør er utbredt. ”Frihet under ansvar” gikk igjen i sjåførenes beskrivelser, som rommer cowboyens frihet og den profesjonelles ansvar. Koblingen til cowboys har vært lenge vært lite akseptert i bransjen, mens forestillingen har blitt opprettholdt gjennom populærkultur og media. Sjåførene føler seg isolerte. De negative dimensjonene av de kulturelle forestillingene har noe av skylden. Men transportens organisering med mye kjøring natt og kveld, og egne møteplasser for sjåfører forsterker følelsen av å være isolerte. Til tross for en profesjonalisering av yrket har ikke statusen blitt hevet, og sjåførene føler seg lite ansett. Det kan synes som langtransportsjåførene i undersøkelsen ikke forholder seg til arbeid og fritid slik det er normalt i lønnsarbeid. Arbeid er ikke et middel for å få fritid. Langtransport er et livsstilsyrke og grensene mellom arbeid og fritid blir flytende. Sjåførene finner meningen i tilværelsen innbakt i arbeidet. Det antydes at den lave organisasjonsprosenten blant langtransportsjåfører kan ha utspring i et grunnleggende annet syn på arbeid enn det som er normalt i lønnsarbeid.