Veivalg : en analyse av praktisk kulturminnevern, basert på planleggingen av et nytt hovedveisystem i Løten kommune

Abstract

Denne oppgaven handler om praktisk kulturminnevern, og tar utgangspunkt i planleggingen av et nytt hovedveisystem i Løten kommune i Hedmark. Jeg har sett på de politiske, byråkratiske, økonomiske og sosiokulturelle rammene som kulturminnevernet opererer innenfor i et lokalsamfunn, og har benyttet bl.a. høringsuttalelser, avismateriale, saksdokumenter, håndbøker og andre offentlige publikasjoner som kildemateriale. I Løten oppstod det konflikt mellom kulturminnevernere og andre aktører når man skulle velge nye traseer for Rv3 og Rv25. Ansvaret for kulturminner er sektorovergripende, og i forholdt til gjeldende retningslinjer forventes det at tiltakshavere er seg dette ansvaret bevisst når de setter i gang nye prosjekter. I Løten mente mange at Statens Vegvesen ikke tok tilstrekkelige hensyn til kulturlandskapet rundt Løten kirke og Løten Prestegård. Både kirken og hovedhuset på Prestegården er fredet. Det var imidlertid flere interesser som stod på spill i denne saken, og mange var personlig berørt av et eller flere av fem utredete alternativer. Ulike aktører argumenterte ut fra ulike virkelighetsoppfatninger og verdivurderinger. Turistnæringen var mest opptatt av at Løtens turistattraksjoner ble eksponert langs den nye veien. Kulturvernaksjonistene ønsket å skåne de viktigste kulturmiljøene for blant annet den støyen og barriereeffekten som en motorvei ville medføre. Privatpersonene som engasjerte seg var mest opptatt av hvilke ulemper de selv ville bli påført i form av støy og lignende, selv om de gjerne benyttet andre argumenter. Det var også mange kommunestyremedlemmer som var inhabile i saken pga personlige interesser. Med støtte fra både kommunalt og fylkeskommunalt hold så det lenge ut til at Statens Vegvesen skulle få gjennomslag for sine vurderinger. Avstanden mellom nasjonal verneideologi og lokal praksis ser ut til å ha vært stor. Saken tok imidlertid en vending da Riksantikvaren grep inn og overtok myndighetsansvaret for kulturminnene. Dette skjedde som resultat av lobbyvirksomhet fra enkelte kulturvernaksjonister. I praksis ble saken til slutt avgjort i Miljøverndepartementet, og resultatet ble en seier for Riksantikvaren og kulturvernaksjonistene, og en oppfyllelse av nasjonale målsettinger for kultminnevern. Mange så på det som svært alvorlig at kommunestyrets ble overkjørt, og Riksantikvaren høstet mye kritikk etter sin inngripen. Diskursen rundt denne veiomleggingen handlet derfor ikke bare om verdivurderinger og valg av trasé, men om lokaldemokrati og statlig overstyring.