Man stikker bare hånden ned i vannet og griper dem over ryggen, en etter en, og putter dem i en sekk (Astrid Lindgren) : om grunneieres rett til å fange kreps i 1960 årene

Abstract

Sammendrag

Fram til slutten av 1970 tallet foregikk det aktivt krepsefiske i Aurskog. Krepsen vandret i vann og vassdrag. Det var likevel bare de eiendommene med grense til elver og vann som hadde rett til å krepse. Gjennom odel og arv fikk eierne mulighet til å høste og forvalte en ressurs. Dette ga ansvar, men det ga også mulighet til å vise makt og myndighet. Grunneierne benyttet krepseretten til å inkludere og ekskludere. Familie og venner som hadde nære relasjoner til grunneier ble invitert med, andre ble holdt utenfor. Oppgaven tar for seg 1960-årene. Landbruket var inne i store omstruktureringer, forbrukersamfunnet inntok landsbygda og ungdom hadde fått en ny, selvstendig identitet. I denne konteksten skjer det en intensivering av krepsefisket. Det får økt betydning både sosialt og som inntektskilde.

Krepsing startet hvert år kl. 2400 natten til 7. august. Det markerte overgangen mellom sommer og høst, og skapte dermed variasjon og vendepunkt i årsløpet og rytme i tilværelsen. Grunneierne forholdt seg forskjellig til krepsefisket. Noen krepset bare for eget bruk, mens andre gjennomførte to typer krepsefiske: ett kommersielt og ett for å samle og involvere familien. Krepselaget var en stor begivenhet for de inkluderte. Unge og gamle festet sammen og spiste så mye de orket. Midt på bordet sto store fat med kreps, og dette var samtidig en presentasjon av krepseretten. Den måten krepsingen og krepselaget foregikk på, bekreftet og befestet grunneierretten og synliggjorde relasjoner og hierarkier.

Tjuvkrepsing var et utbredt fenomen. Den utfordret og opponerte mot grunneierretten. De fleste grunneiere hadde flere strategier for å hindre tjuvkrepsing: alt fra aktivt og væpnet tilsyn til mer moderat oppsyn med eget land. Det var tjuvkrepsere fra Aurskog så vel som andre kommuner på Østlandet, men den generelle oppfatninger er at folk fra Lørenskog tjuvkrepset mest. Årsaken til disse forestillingene henger blant annet sammen med historiske og kulturelle forhold. Tjuvkrepseren hadde narrens rolle. Han ”pekte nese” til grunneierne og harselerte med den retten de hadde. Ved å neglisjere forbudet, latterliggjorde han de mektige og litt pompøse grunneierne som fløy med børser og lykter.

Mange grunneiere ville selge kreps og var derfor aktive i markedet, men de handlet ikke med privatpersoner. Sambygdinger som ville skaffe seg kreps, måtte henvende seg til en oppkjøper. Oppkjøperen spilte en aktiv rolle som handelspartner i denne tiden.