mellom kvensk identitet og anerkjennelse : opplevelser og holdninger blant norske kvener

Abstract

SAMMENDRAG Denne oppgaven handler om hvordan medlemmer av den kvenske gruppen forholder seg til den kvenske identiteten og hvordan de vurderer anerkjennelsen av denne identiteten. I 1998 ble det besluttet at Europarådets Rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter skulle gjelder for kvener. Dermed fikk Kvener offisiell status som nasjonal minoritet. Inntil da hadde kvenene hatt status som innvandrere. En slik omdefinering av gruppen var et utslag av at kvener etter hvert har fått sin egen pressorganisasjon - Norske Kveners Forbund (1987) - og på flere måter er i en etnifiseringsprosess. Forut for denne etnifiseringsprosessen var det lenge stille rundt gruppen. Årsaken til det var at kvener en lang periode - fra ca 1860 til 1940 - var utsatt for en fornorskningspolitikk. Fornorskningspolitikken førte til at kvener mange steder var en stigmatisert gruppe. Etter andre verdenskrig åpnet det seg en mulighet for medlemmer av minoriteten til å bli en del av velferdsprosjektet på lik linje med andre, men uten at det var rom for å hevde en kvensk identitet. De fleste regnet med at den kvenske kulturen derfor var i ferd med å gå tapt for godt og at de som hadde en kvensk bakgrunn for fremtiden bare ville være norske. Overgangen til å forholde seg til den nye etnifiserte identiteten har derfor vært problematisk for mange. Når først ildsjelene hadde satt i gang etnifiseringsprosessen, måtte de fleste som kunne innlemmes i gruppen ta stilling. De måtte avgjøre om de har interesse av at den kvenske identiteten skal tillegges betydning. I den prosessen posisjonerer individene seg i forhold til gruppebetegnelser og statusbegreper, etnopolitikk og norske myndigheters politikk, erfaringer og kunnskaper, vitenskapelige fremstillinger og diskurser. På grunn av tausheten som har vært rundt gruppen viser det seg at mange har svært begrensede kunnskaper om sin egen kvenske bakgrunn. Det har ikke vært pratet om verken i familiene eller i lokalmiljøene og de har heller ikke lært noe på skolen. Mange har tilegnet seg kunnskaper ut fra en spesiell interesse og har lagt ned en betydelig innsats i så måte. Ofte har motivasjonen vært å forstå samfunnet de kommer fra bedre. Kunnskapen de har tilegnet seg blir dernest en viktig faktor med hensyn til å identifisere seg med historien og det kulturelle som det kvenske definerer. Ved å ha noe å fylle begrepet med blir det også mulig å bruke kvenbegrepet om seg selv og å kommunisere den kvenske identiteten. I spørsmålet om anerkjennelse legger de fleste vekt på at den kvenske historien bør bli lettere tilgjengelig. En annen viktig side ved vurderingen av anerkjennelsen av den kvenske gruppen er sammenligning med den samiske minoriteten som er beskyttet av ILO-konvensjonen om beskyttelse av urfolk.