Kulturens øyne - museer som uttrykk for syn : en analyse med utgangspunkt i et vernebygg over en ruin, en museumslåve og en utstilling av middelalderskulpturer

Abstract

Sammendrag Denne hovedfagsoppgaven omhandler muligheter for og konsekvenser av ulike kulturelle blikk. Oppgaven har fått hovedtittelen Kulturens øyne museer som uttrykk for syn , på bakgrunn av en forståelse av synet som kulturelt betinget, og at museet er godt egnet til en slik innfallsvinkel. Grunnlaget for studien ligger i definisjonen av synet som en mental prosess og ikke bare en biologisk mekanisme, og at det dermed må forstås i relasjon til mentalitet. Det kulturelle aspektet ved synsaktivitet fikk meg til å reflektere over muligheten for forskjellige måter å se på. Med eksempler fra museet som kulturell arena, ville jeg studere hvordan det er lagt til rette for syn, og hvordan det argumenteres for dette. I den grad det i argumentasjonen gis uttrykk for visualitet og tilrettelegging for bestemte synsopplevelser, ville jeg forsøke å problematisere museal visualitet både i forhold til en teoretisk hypotese om et moderne blikk og ulike måter å se på koblet til forskjellig utstillingspraksis. Museet egner seg for studier av visualitet på flere måter, ikke minst som eksempel på en skueplass. Mine studieobjekt består av utvalgte kulturhistoriske utstillinger som i særlig grad er basert på en visuell formidlingsform, hvor utstillingsobjektene nesten ikke ledsages av litterære tekster eller overgripende historier. Museer er imidlertid generelt basert på det visuelle, på visuell kommunikasjon mellom publikum og utstilte objekter. Ting på museer skal ses, ikke berøres. Samtidig er museet et utpreget moderne fenomen, en virksomhet som ikke minst sprang ut av den moderne vitenskapen. Det var også en virksomhet som etter hvert ble knyttet til det moderne folkeopplysningsprosjekt. Koblingen mellom modernitet og visualitet står sentralt i studien. I hovedsak er det aktørene som laget utstillingene som får komme til orde, både verbalt og gjennom studiet av de realiserte utstillingenes formspråk. Analysen dreier seg om prioriteringer mellom utstillingsarkitekters ønsker om visuelle kvaliteter, museumskonservatorers krav om historiske representasjoner og publikums forventninger. Det er ventelig forskjell mellom disse gruppenes forskjellige måter å betrakte ting på. Et sentralt poeng er i så måte forskjeller mellom utstillingsobjekter som visuelt tilgjengelige forskningsobjekt og mer allmennmenneskelige symboler og visuelle tilganger for en generell historisk bevissthet. I prioriteringen mellom hvilke synsopplevelser som vektlegges i museet, kan man snakke om konsekvenser av hvilke blikk som er imøtekommet. Eksemplene er hentet fra problematikken rundt Vernebygget over Hamar Domkirkeruin, Hedmarksmuseets faste utstillinger i den såkalte Museumslåven på Domkirkeodden på Hamar og utstillingen av skulpturer i Museet i Erkebispegården i Trondheim.