Mannen med den sjette sans : et kulturhistorisk blikk på massemedias fortellinger om Marcello Haugen

Abstract

Oppgaven tar utgangspunkt i den kjente klarsynte mannen Marcello Haugen (1878-1967) som fra tidlig på 1900-tallet frem til sin død i 1967 drev en betydelig virksomhet som rådgiver og medisinsk behandler. Haugens inntreden på den offentlige arena falt sammen med en tid preget av store kulturelle og teknologiske omveltninger. Gjennom en nærlesning av medietekster om Haugen har jeg satt søkelys på fremveksten av massemedia, et nytt syn på forbruk og legenes styrkede stilling i hans samtid, samt hvordan disse utviklingstrekk innvirket på forestillinger, kunnskap og adferd knyttet til både folkemedisinske utøvere (kloke folk) og folkemedisinen som fenomen utover 1900-tallet. Særlig har jeg vært opptatt av å vise at media fungerte både som arena og katalysator for disse endringene. Teoretisk og metodisk er undersøkelsen forankret i ”den nye kulturhistorien” med vekt på mikrohistoriens reduksjon av den analytiske skala så vel som erkjennelsen av at fortellinger utgjør et vesentlig trekk ved menneskelig kommunikasjon. Ut fra en slik innfallsvinkel har jeg sett på hvordan ulike fortellinger om Haugen brytes mot hverandre i aviser, ukeblader, bøker og Tidsskrift for den norske legeforening. Jeg har jeg identifisert fire fortellingstyper som til sammen vitner om en svært allsidig og sammensatt person, og som dessuten muliggjør en lesning av Haugen som overgangsfigur mellom det førmoderne og det moderne: På den ene siden var han bærer av en århundrelang folkemedisinsk tradisjon, men lot seg samtidig inspirere av nye tankestrømninger og medisinske metoder. Jeg har lagt vekt på å vise hvordan Haugen utnyttet denne dobbeltheten i skapelsen av sin egen rolle som klok i det offentlige rom. Også en mengde andre aktører har bidratt til å skape og gjenskape det offentlige bildet av Marcello Haugen gjennom ulike fortellinger, og studiet av Haugen har vært et fruktbart utgangspunkt til å forstå de verdier, virkelighetsfortolkninger og maktstrukturer som disse fortellerposisjonene er uttrykk for. Blant annet har undersøkelsen vist at legene var bærere av en større normativ fortelling som omhandlet fremskritt og opplysning, en fortelling andre aktører i det medisinske landskapet så vel som publikum i stor grad måtte forholde seg til grunnet legenes maktposisjon i samfunnet. Denne fortellingen stod på sitt sterkeste mot slutten av mellomkrigstiden, men ble stadig utfordret av alternative forståelser og forestillinger om medisin og helse, og min studie antyder at disse posisjonene utviklet seg i retning av å bli mer jevnbyrdige etter krigen.