Effektivitet og fordeling : Lånekassen som utdanningspolitisk redskap 1947-2003

Abstract

Oppgaven omhandler endringer i Lånekassens støtteformer, dens omfang og rolle i norsk etterkrigstid – og avklare årsakene til endringene. Her tok jeg utgangspunkt i økonomisk vekst, og oppnåelse av velferdspolitiske mål. Forruten en analyse av vekslinger i de statlige investeringsincentiver innebar det et utgangspunkt i de grunnleggende politiske maktforhold og evnen til å gjennomføre politikk. Som sentralt analyseredskap har Esping- Andersens ”mobiliseringsteori”, som også aktualiserte spørsmålet om i hvilken grad utformingen av støtten kan beskrives som en overskuddsløsning og som resultat av politisk konsensus. I forlengelsen av vekst og velferdsparadigmet ble det ansett som rimelig at endringer også ble uttrykt i form av endringer av Lånekassens organisatoriske rolle (Bleiklie). Det rettet søkelyset mot institusjonelle spenninger mellom de politiske føringene og det institusjonelle selvbildet.