Abstract
Denne oppgaven har sett på Johan Jørgen Holsts tid som forsker av sikkerhetspolitiske spørsmål i perioden 1960-1976. Holst var i denne perioden sterkt preget av amerikansk tenkning av strategiske spørsmål, en retning som har i sitt utspring i realismen. Felles for Holst og strategiforskerne var arbeidet med å utvikle begreper, metoder og verktøy som kunne bidra til å begrense eller håndtere problemene som fulgte med den kalde krigens motsetninger og våpenarsenaler. Sentrale emner ble maktbalanse, avskrekking, rustningskontroll og krisehåndtering.
Holst ble en eksponent for denne retningen i Norge etter studier og arbeid i USA. Som forskningssjef ved NUPI fra 1969 gjorde han instituttet til en tenketank etter amerikansk modell. Instituttet skulle nå arbeide tettere opp mot norske myndigheter og ble i større grad en aktør og premissleverandør i beslutningsprosessene.
Holst bidro til å rette fokus på NATOs flankeforsvar gjennom sitt arbeid med nordområdene. Norskehavets økte betydning i stormaktenes strategi stod sentralt. Han pekte også på betydningen av forhåndslagring av alliert materiell i Norge i fredstid og behovet for et sterkt norsk forsvar for å styrke troverdigheten til sikringen av Norge. Norges politikk overfor Sovjetunionen betegnet han som avskrekkelse og beroligelse. Avskrekkelsen hvilte på Norges medlemskap i NATO og beroligelse viste til Norges atom- og basepolitikk.