En jødisk kulturadel : tyske kultursionister og forestillinger om "østjøden" 1897-1923.

Abstract

Tyske jøders oppfatninger om østeuropeiske jøder (”Ostjuden”) var gjennom 1800-tallet preget av ambivalens. De tyske jødene følte tilhørighet med østjødene, men var likevel av den oppfatning av at for stor tilstedeværelse av østeuropeiske jøder i Tyskland kunne være skadelig for de tyske jødenes akkultureringsprosess i det tyske samfunnet. For de tyske jødene representerte østjødene deres egen nære fortid i ”gettoen”, som de helst ville glemme. De tyske jødenes ambivalens overfor østjødene ble forsterket med økende antisemittisme fra slutten av 1870-tallet, samtidig som stadig flere jøder utvandret fra Øst-Europa med det tyske keiserriket som første stopp på veien mot Nord-Amerika.

Tyske sionister – med Nathan Birnbaum og Martin Bubers kulturelt orienterte sionisme i spissen, søkte imidlertid fra slutten av 1890-tallet å styrke kontakten mellom de østeuropeiske jødene og de tyske jødene. Fra om lag 1901 og til og med 1920-tallet ble det publisert en rekke tidsskrifter som hadde som mål å øke de tyske jødenes bevissthet om østjødene, og å styrke båndene mellom ”Ost und West”, som ett av tidsskriftene hadde som tittel. Oppgavens hovedproblemstilling er å vise hvordan forestillinger om ”østjøden” ble benyttet av kultursionistene og andre jødisk-nasjonalt sinnede i det tysktalende Sentral-Europa for å konstruere en alternativ jødisk nasjonal identiet – en Gesamtjudentum. Ved å kontrastere de positive østjødebildene med den tysk-jødiske realiteten preget av akkulturering, sekularisering og antisemittisme, ble de foregående generasjonene tyske jøder og det ”liberale” etablissementet som dominerte den tysk-jødiske offentligheten kritisert for assimilasjonsvilje og en for ensidig vektlegging av tysk, borgerlig kultur som viktigste bestanddel i tysk-jødisk identitet. Sentrale begreper som kultursionistene knyttet til ”østjøden” var ”Volksgeist”, ”Volksseele” og ”Gemeinschaft”, og de tyske kultursionistene tok i bruk et vokabular som minner mye om det den völkisch-nasjonale bevegelsen i Tyskland benyttet seg av.

Fra første verdenskrig trekkes østjøden også frem som et politisk forbilde for kultursionistene. De østeuropeiske jødene var ikke lenger bare interessante for sionistene som kulturell og religiøs kraft, men også som politisk kraft. Østjøden ble sett på som den som stod i spissen for de politiske og ideologiske omveltningene i Sentral- og Øst-Europa i kjølvannet av verdenskrigen, og var for kultursionistene de europeiske jødenes ”revolusjonære avantgarde”.