Abstract
Princeps et Deus; Romersk religionspolitikk under de flaviske keiserne, 69-96 e.vt.
- Sammendrag-
Utdrag fra oppgavens første kapittel:
”Jeg ønsker med denne oppgaven å undersøke kontinuitet og endring i den religiøse politikken til de tre flaviske keiserne (69-96 e.vt.). Det nye keiserhuset tok utgangspunkt i legionene som maktbasis, men hadde et behov for å berettige sitt styre ytterligere og valgte å gjøre dette gjennom religiøse overtoner. Jeg vil gjennom denne oppgaven fokusere på hvordan flaverne gjennomførte dette i praksis og hvilke religiøse forhold som er fremtredene eller unike for deres regjeringsperiode, samt hvordan disse kommer til syne i den flaviske statsforfatningen.”
Dette er den grunnleggende problemstillingen og området den studerer. Over 110 sider blir flavernes (Vespasian, Titus og Domitian) religionspolitikk vurdert ut fra en påstand om kontinuitet eller endring. Stort sett i tospann med julio-clauderne for å vise tilbake til en presedens og hvordan denne blir tatt opp av det nye dynastiet og eventuelt videreført. Gjennom oppgaven blir det klart at det hovedsakelig er en videreutvikling av ideer fra Augustus og hans umiddelbare etterkommere som forekommer. Perioden preges av kontinuitet, men det er feilaktig å anta flaverne ikke hadde noe å bidra med.
Derimot så var problemet knyttet til overføringen av prinsipatet fra en fornem aristokratisk familie til de flaviske oppkomlingene en situasjon som var i behov av en løsning. Innenfor denne løsningen finner man også de viktigste endringene flaverne bidro med. Det var, nemlig, først og fremst en religiøs forordning som bidro til å gi flaverne (og de påfølgende adoptivkeiserne) den nødvendige auctoritas de var i behov av. Princeps et deus-tittelen gir et lite innblikk i hva jeg mener denne gikk ut på. Derimot så burde ikke dette gi leseren håp knyttet til guddommeliggjorte levende keisere i en romersk kontekst, det bare virket slik.
Princeps et Deus; Roman religious policy under the Flavian emperors, 69-96 A.D.
This master-thesis focuses on how the Flavian emperors as a dynasty solved their succession from the Julio-Claudians. The solution to this was primarily a religious one, and with this we also find the primary change that occurred in this timeframe. The principate as a whole was marked by continuity rather then change, with some sporadic changes to the Augustan settlement here and there. However, I argue that Vespasian, Titus and Domitian contributed to the concretization of the emperor’s rôle in relation to the gods as one of the many adjustments needed to Augustus' original solution.