| dc.description.abstract | Oppgaven viser til tidligere forskning som mener at middelaldermennesket ikke var i stand til å oppnå ære innenfor ulike æreskodekser samtidig fordi æresforståelsene ikke lot seg forene. Jeg argumenterer mot denne forestillingen ved å vise hvordan representanter for elitekulturen på tolvhundretallets Island var i stand til både å forstå og følge de normative regelverkene som var en forutsetning for å vinne ære innenfor både kompetitiv og hierarkisk æresforståelse. Dette gjøres gjennom en analyse av hvordan et utvalg representative kilder forholder seg til de ulike kulturene. For det første analyseres kildenes skildringer av sosialiserings- og internaliseringsprosesser på tvers av kulturene, og for det andre har sagaaktørenes handlinger, handlingsvalg og ønskede måloppnåelse blitt studert, for å se om disse kan settes i sammenheng med kildenes æressyn.
De to første hovedkapitlene tar for seg henholdsvis "Egils saga Skalla-grímssonar" og "Laxdæla saga," fordi disse ættesagaene tidligere har blitt klassifisert som ættesagaenes ytterpunkter når det kommer til æresoppfattelse. I det siste hovedkapittelet undersøkes "Íslendinga saga, Hákonar saga Hákonarssonar" og "Heimskringla," hvor målet har vært å studere Snorri Sturlusons syn på ære.
Mine undersøkelser har vist at æreskodeksene lar seg forene. I tilfellene der sagaaktørene var klar over at det fantes to ulike æresforestillinger, ville de skifte mellom dem. Dette vil si at æren er noe bevisst, en sosial norm en kan velge å forholde seg til. Kort oppsummert har jeg kommet frem til dette gjennom å vise til hvordan flere sagaforfattere fra 1200 – tallet skildrer ulike forståelser av ære. På bakgrunn av både fiktive og historiske sagaaktører eksemplifiserer de hvordan en alternativ æresforståelse kan læres, og deretter internaliseres eller utnyttes, og til og med overføres fra en sosial sfære til en annen.
Alternativ æresforståelse tillært:
Forutsetningen for å kunne fungere sosialt innenfor ulike sosiale felt er læring. Æresforståelsen er ikke er medfødt, den formes gjennom sosial påvirkning. På samme måte kan en alternativ æresforståelse læres, under forutsetning av at tilstrekkelig læringsgrunnlag er tilgjengelig. Selve læringsprosessen igangsettes av at aktørene genererer personlig interesse av å forstå ære på to ulike plan, slik at de kan oppnå det de ønsker innenfor begge arenaene. Dette skaper et rollespill der de kan veksle mellom å opptre som høvdinger eller hirdmenn, avhengig av hva den bestemte situasjonen krever av dem. Måten sagaaktørene lærer en æreskodeks på, og hvordan de bruker den, er derimot varierende.
I "Egils saga Skalla-grímssonar" ønsker forfatteren å fremheve den kompetitive æren, men skildrer likevel en sosialiseringsprosess der Egil Skallagrimsson opparbeider en forståelse av den hierarkiske æreskodeksen. Det klareste eksempelet er at Egil har interesse av å tilvinne seg rikdommer i form av arv i Norge, men møter motstand fra kongene fordi hverken han eller hans forfedres æresforståelse lar seg forene med kongens hierarkiske struktur. Dette igangsetter en læringsprosess der det skapes en forståelse av kongens æresoppfattelse hos sagaaktøren, som motiveres av at dette er nødvendig for å oppnå egne mål. I "Laxdæla saga" tilegner også ulike aktører seg hierarkisk æresforståelse gjennom læring, selv om omstendighetene er annerledes. Olav På sosialiseres inn i høvisk kultur allerede i barndommen gjennom foreldrenes kjennskap til den, og kjenner derfor til kongens æressyn allerede før han reiser fra Island. Det spesifiseres i teksten at Olav har fått både språklig og kulturell opplæring av sin mor som på sin side er kongsdatter, altså forklarer forfatteren hvordan læringen har gått til. Kjartan Olavsson, som ikke får en slik opplæring i barndommen, tiltar seg kong Olav Tryggvassons æresforståelse frivillig når han oppholder seg i Norge. Hans motivasjon forklares gjennom sagaens overordnede æressyn, der et høvisk og kristent samfunnsideal representerer et bedre alternativ enn den tradisjonelle krigerkulturen.
Å finne svar på hvordan Snorri lærte den hierarkiske æren er mer komplekst, men det hersker ingen tvil om at den fant sted fordi det tydelig kommer frem i "Heimskringla" at kodeksen er kjent for ham. I "Íslendinga saga" gis det ingen skildring av at Snorri gjennomgår en sosialiseringsprosess der han tiltar seg høvisk kultur, men det fortelles at han blir utnevnt til lendmann i Norge. En så ansvarsfull rolle ville han tvilsomt fått om han ikke viste tilstrekkelig lojalitet, noe som igjen forutsetter at han må ha akseptert sin plass i det norske hierarkiet.
Alternativ æresforståelse internalisert:
Etter at begge æresforestillingene var kjent for aktørene, benyttet de dem på ulike måter. I "Laxdæla saga" resulterer sosialiseringen i internalisering, der sagaaktører opparbeider en mental overbevisning om at ære tildelt av en konge er verdifullt på bakgrunn av et verdigrunnlag. Dette betyr likevel ikke at de går bort fra høvdingrollen på Island; de opererer med to æresforestillinger parallelt. Det beste eksempelet på dette vises gjennom Olavs karakter som konverterer hierarkisk ære oppnådd ved hoffet, og som i utgangspunktet er verdiløs på Island, til å vurderes som ærefull blant den islandske æresgruppen. Dette lar seg gjøre fordi begge æresformene krever ytelse fra den ærefulle. Samme handling kan derfor oppfattes som ærefull innenfor begge kodeksene, selv om den oppnådde æren vurderes ulikt.
Alternativ æresforståelse brukt pragmatisk og manipulatorisk:
I "Egils saga Skalla-grímssonar" fører ikke sosialiseringen til internalisering; den hierarkiske æreskodeksen læres for å brukes manipulatorisk og pragmatisk. Sagaen skildrer en arketypisk kompetitiv holdning som dyrker individualisme og egoisme, og hvor ære hovedsakelig vinnes på bekostning av andre. Når Egil forholder seg til hierarkisk ære utføres handlinger som et spill for galleriet, der han spiller på kodeksens strenger i et forsøk på å oppfylle egoistisk motiverte interesser. Dermed utføres det et rollespill der sagaaktøren har en annen agenda på plakaten enn den han utgir seg for å følge overfor kongene.
Undersøkelsen av Snorris forhold til ære har gitt resultater som er svært like de jeg kom frem til i granskningen av æressyn i "Egils saga Skalla-grímssonar." Både kildene som beretter om Snorri, samt holdningene som kommer til uttrykk i "Heimskringla," avslører en dominerende kompetitiv æresforståelse. Lendmannstittelen Snorri får tildelt gis som et ledd i en plan hvor han skal få Islands mektigste menn til å sverge troskap til den norske kongen. Selv om detaljene rundt denne prosessen ikke kommer klart frem i kildene, går de langt i å antyde at Snorri bidrar til å hindre det norske maktapparatet i å utføre et planlagt militærangrep, mot at han selv skal omvende islendingene på fredlig vis. Tilbake på Island viser Snorri ingen interesse av å utføre oppdraget, og kjemper i stedet for å øke sitt eget maktgrunnlag. Dette viser at også Snorri brukte den hierarkiske æren manipulatorisk, gjennom å skjule sin sanne agenda for kongen. Snorri ønsket trolig ikke norsk innflytelse på Island, men fikk likevel kongen til å tro på hans lojalitet gjennom rollespill. Dette kan også forklares med at han tenkte i to separate sfærer; han ønsket høy status når han var ved hoffet samtidig som han kjempet for mest mulig makt på Island. Dette skaper ikke samsvar med kong Håkons hierarkiske æressyn.
Hva medfører det å mestre et rollespill mellom to æreskodekser?
Undersøkelsen viser også at sagaaktører som mestrer et rollespill mellom to æreskodekser har et annerledes atferdsmønster enn de som kun har tilpasset seg én. I "Laxdæla saga" fremstår Olav På som en samfunnsansvarlig og fredsskapende høvding etter han returnerer fra utenlandsreisene, der han forøker å hindre voldsspiraler i å utfolde seg mellom venner og familiemedlemmer. Forfatteren fremhever volden som skapes på bakgrunn av den kompetitive mentaliteten som tragisk, og gir Olav en forståelse av at verdiene som ligger i høviskhet, kristen moral og hierarkisk ære skaper et bedre samfunn. Olav blir derfor en samfunnskritisk høvding som ønsker å hindre det tragiske i den ene sosiale sfæren i å utfolde seg, gjennom å ta med seg de gode verdiene fra den andre.
Kjartan Olavsson fremstår også som forandret i samme retning etter oppholdet hos kong Olav, men blir likevel tvunget inn i en blodig feide. Han uttrykker klart at han ikke ønsker å delta i feiden fordi han vet at utfallet blir tragisk, men ser ingen utvei om han skal opprettholde sin rolle som innflytelsesrik høvding. Dette skjer fordi Kjartan taper ære hos den kompetitive æresgruppen etter å ha blitt ærekrenket, og eneste måte å vinne den tilbake på er å søke hevn. Når Kjartan på et senere tidspunkt blir drept, fremstilles hendelsen som dypt tragisk av forfatteren.
Forfatteren skaper med dette sagaaktører som stiller seg kritisk til de voldelige aspektene ved den kompetitive æreskodeksen, fordi de oppfatter feiden som en arena som ødelegger gode menn fremfor å gi ære. Aktørene gis derfor et utvidet perspektiv på ære, der de kan sette ulike verdier opp mot hverandre på bakgrunn av deres erfaringer.
I "Egils saga Skalla-grímssonar" skildres også en perspektivutvidelse på ære hos sagaaktører som mestrer et rollespill, men fokuset blir annerledes fordi den kompetitive forståelsen står i sentrum. Fremfor å internalisere høviske og hierarkiske verdier som gode, læres de som nevnt for å utnyttes pragmatisk og manipulatorisk. Dette skaper en kynisme hos sagaaktørene der den alternative æresforståelsen brukes instrumentelt for å oppnå makt. Dette vil si at æren brukes aktivt for å bli vurdert positivt av begge æresgruppene, slik at det legges et best mulig grunnlag for å tilvinne seg makt. Snorri Sturluson er et godt eksempel på dette, når han forsøker å øke sin personlige makt på Island samtidig som han ønsker å ha en høy stilling ved hoffet. | nor |